Rørledningsplattformen MCP-01

MCP-01 sto på 94 meters dyp, 173 km fra kysten av Skottland, på blokk 14/9 på britisk side av Nordsjøen. MCP regnes normalt for å være en forkortelse for funksjonen – Manifold Compression Platform (Samlerørs- og kompresjons plattform). I tidlige dokumenter står derimot forkortelsen også for Midline Compression Platform (Midtlinje Kompresjons Plattform) etter dens plassering midtveis langs rørledningssystemet. Før kompressorene ble installert ble også navnet Manifold Concrete Platform (Samlerørs- betong plattform) brukt. Nummeret 01 ble brukt for å skille den fra opp til fem andre kompresjonsplattformer som var planlagt, men som aldri ble bygget.

MCP-01 ble plassert på havbunnen i juni 1976, på breddegrad 58^o 49′ 39″ nord og lengdegrad 00^o 17′ 12″ vest. Den ble registrert 13. februar samme år med nummeret 0119. Plattformunderstellet ble bygget av Skånska Cement Gjuteriets tørrdokk i Kalvik ved Strömstad i Sverige. Hovedkontraktør for plattformen var det franske firmaet C G Doris. Understellet som er av betong består av et 148 meter høyt rør som er 9 meter i diameter med stiger som fører helt ned til sjøbunnen hvor det er atmosfærisk trykk. Rundt dette er det 6 celler som rager 105 meter over havbunnen. På toppen av disse står søyler som holder to dekk oppe, et hoveddekk og et kjellerdekk. Toppdekket var konstruert av Sir Robert McAlpine på Ardyne Point, Argyll i Skottland. Så snart plattformen var på plass i Nordsjøen ble det brukt 170000 tonn sand for å bedre stabiliteten. Hele strukturen veide over 386000 tonn.

Spennbetong ble brukt på grunn av dens evne til å stå imot de barske værforholdene i Nordsjøen. Det var en betongplattform som stå på havbunnen ved hjelp av sin egen vekt – en Concrete Gravity Structure.

De øverste 37 meterne av den utvendige veggen på betongstrukturen ble perforert med 1282 hull på hver 1,5 meter i diameter. Denne «Jarlan» bølgebryterveggen ble laget for å beskytte det indre skaftet og minske slitasjen fra bølgene. På det 3600 m² store dekket sto manifold-utstyr, samlerørsutstyr, turbinene som genererte strøm, rensepluggutstyr og kompressorene. Dekket lå mer enn 30 meter over havflaten, som var kravet for å sikre seg mot hundreårsbølgen.

Funksjon

MCP-01 var del av Frigg Transport System som fraktet gass fra Friggfeltet til St Fergus gassterminal i Skottland. Gassen kom til plattformen gjennom en av de to rørledningene som kom fra Frigg. Den gikk inn i basen på plattformen, opp gjennom det sentrale skaftet, gjennom samlerøret (manifolden) før deler av den gikk inn i kompresjonssystemet. Videre gikk den tilbake gjennom det sentrale skaftet, ned på sjøbunnen og ut gjennom en av de to utgangsrørledninger som førte den til St Fergus gassterminal. Unntaket var gassen fra Piper/Tartanfeltene. Den kom opp på MCP-01 gjennom et 18 tommers stigerør på utsiden av plattformen. MCP-01 var konstruert for å kunne håndtere 80 millioner standard kubikkmeter gass per døgn. Trykket i systemet varierte med strømningskravene, men det maksimale trykket var på 149 bar.

MCP-01 sine fire hovedfunksjoner:

1. Manifolding
Manifold betyr å veksle gass fra en rørledning til en annen. Hvis en rørledning for eksempel måtte repareres eller vedlikeholdes, kunne gassen bli overført til den andre rørledningen slik at forsyningen ikke ble avbrutt. I en nødssituasjon var det mulig å sende gassen rett til Storbritannia uten at den først å gikk opp på MCP-01.

2. Piggingstasjon
Pigger er bevegelige renseplugger som fjerner væske som har samlet seg opp i rørledningene. De blir også brukt til å kontrollere skader eller korrosjon på innsiden av rørledningene. Pluggene blir presset igjennom rørene ved hjelp av trykket på gassen. Alle er konstruert til å passe nøyaktig den indre diameteren på rørledningen, men ellers har de forskjellig utforming avhengig av funksjon. Den vanligste typen som fjerner oppsamlet vann og kondensat fra innsiden av rørledningene. Såkalte intelligente plugger er de som inspiserer rørenes innside for korrosjon eller skader. De inneholder ømfintlig elektronisk utstyr for nøyaktig å se tilstanden til rørledningene. På 1970-tallet var det ikke mulig å sende plugger over så lange avstander som fra Frigg til St Fergus i et strekk. På MCP-01 ble slitte plugger som ankom byttet ut med uskadete eller de ble reparert før de ble sendt videre i rørledningen til St Fergus. Rensepluggutstyret lå, sammen med boligkvarteret, på sørsiden av MCP-01.

3. Sammenkoblingspunkt
I de første årene var det bare gass fra Friggfeltet som passerte gjennom MCP-01. Men i løpet av årene har flere andre felt benyttet plattformen, deriblant Tartar, Ivanhoe og Alwyn. I 1978 ble en rørledning for gassen fra Piper Alpha koblet til. Før tilkoblingen ble 1,5 millioner m³ gass brent av hvert døgn på Piper Alpha. MCP-01 var et passende sted å koble rørledningen fra Piper Alpha inn på Frigg Transportsystem, for så transportere gassen til St Fergus.

4. Kompresjon
Kompresjonsutstyret ble installert på MCP-01 i 1981 for den norske Friggrørledningen – (rørledning 2, i dag Vesterled). Utstyret kostet £ 14 millioner. 1. oktober 1983 ble det satt i drift. Når gassen ble transportert hundrevis av kilometer gjennom rørledningene, falt trykket. Det medførte at mindre gass kunne transporteres til en hver tid. Kompresjonsutstyr på halvveien ville øke trykket på gassen igjen. For å kunne installere kompressorene krevdes det omfattende modifikasjonsarbeid på MCP-01. I mai 1981 ble et midlertidig boligkvarter løftet om bord. Her kunne det bo opp til 110 personer. Dekket og vektfordelingssystemet måtte ombygges og forsterkes for å tåle den ekstra vekten og for å få omfordelt vekten jevn over hele strukturen. I 1982 ble dekksutstyret under hoveddekket montert. De to kompressorene på hver 380000 hestekrefter var bygget av det italienske selskapet Nouvo Pigone. De var 26 meter lange, 11 meter brede, 36 meter høye og veide 1800 tonn hver.

Kompressorene ble installert i moduler før de ble transportert offshore. På det tidspunktet var kompressorene de største i Nordsjøen. Begge kompressormodulene og en separator for å fjerne kondensatet, ble i 1982 og 1983 installert på nordsiden av MCP-01. Kondensatet måtte fjernes fordi kompressorene ikke kunne håndtere væske. Det ble reinjisert i rørledningene etter kompresjonen. I perioden de var i drift økte kapasiteten med 30 prosent, fra 31 millioner Sm³ per døgn til 42 millioner Sm³ per døgn, for hver kompressor. I 1987 ble de tatt ut av bruk. Da ble også antall ansatte redusert.

I tillegg til disse sentrale funksjonene hadde MCP-01 tilleggsoppgaver som å overvåke gassens duggpunkt. Det vil si punktet når dampen begynner å separeres ut som dråper av væske, kondensat. Også temperatur, trykk og kvalitet ble overvåket. Piper/Tartan-gassen hadde egen rensepluggmottaker og -avsender og separate målestasjoner som registrerte mengden gass. Det har aldri blitt lagret olje eller gass på plattformen.

Før satellittkommunikasjon kom, gikk all kommunikasjon med omverden gjennom et troposfærisk radiosystem eller gjennom kommunikasjon innen den direkte synslinjen. British Telecom hadde personer permanent på plattformen for å sikre at begge systemene var operative. Kommunikasjon innen direkte synslinje (line-of-sight) er bokstavelige talt det – radiobølgene beveget seg i rett linje og all form for hinder kunne ødelegge signalet. Selv dårlig vær kunne sørge for at radiobølgene ikke kom frem. Denne formen for kommunikasjon ble brukt til de nærmeste plattformene, slik som Claymore. Troposfærisk radiosystem sender radiobølger opp i troposfæren der de reflekteres slik at de kan bevege seg over lengre avstander enn synslinjen. Dette var metodene MCP-01 brukte til å holde kontakt med St Fergus og plattformene på Friggfeltet helt frem til satellittkommunikasjon tok over.

Plattformens omstillingsprosjekt

21. desember 1992 gikk MCP-01 over fra å ha et mannskap på 80 til å bli en «ikke normalt bemannet» (not-normally-manned, NNM) installasjon. Plattformen ble den første i området som ble fjernstyrt fra land. Den ble styrt av staben på St Fergus gassterminal. Tartan, som var en av de nærmeste plattformene, kunne stenge ned MCP-01 i krisetilfeller. Tartan var ikke den nærmeste plattformen, det var det Claymore som var. Den lå bare 45 kilometer lengre sør.

Det ble vurdert å sette MCP-01 tilbake til slik den var før kompresjonsanlegget kom, men ideen ble forkastet til fordel for «ikke normalt bemannet».  Dette skyltes delvis Piper Alpha tragedien som førte til at selskapene gradvis reduserte antall ansatte offshore. Overvåkningskamera overvåket plattformen 24 timer i døgnet. Operasjonelt utstyr ble holdt på et minimum for å redusere vedlikeholdet og dermed minske risikoen som lå i å sende personell ut.

Nedstenging, nedbygging

Nedbyggingen av MCP-01 skulle opprinnelig ikke skje før i 2024. Straks plattformen ble avbemannet var planen å ha rutinemessige besøk av et vedlikeholdsteam som bare skulle gjøre vedlikehold som var nødvendig for å sikre strukturen. Men miljø- og sikkerhetsstudier indikerte at det var mindre risikofullt og i tillegg billigere å bygge ned plattformen tidligere. Selv med et passende nivå på vedlikeholdet, var det ikke mulig å garantere at et akseptabelt sikkerhetsnivå, helt til plattformen ble femti år. En utfordring for fjerningsarbeidet var at betongstrukturen ikke var bygget for å skulle fjernes. Etter konsultasjoner med andelsholderne og med myndighetene ble det bestemt å fjerne toppen og forlate betongstrukturen slik den var. Rørledningene som gikk til MCP-01 er fortsatt i bruk og måtte legges om før nedbyggingen kunne starte. Fjerningsprosjektet startet i 2006 og er blitt koordinert med fjerningen av de seks plattformene på Friggfeltet.

Link: Frigg UK 30 years on

Se tekniske tegninger og teknisk dokumentasjon av MCP-01 i artikkelen Teknisk dokumentasjon MCP-01.