DP2 for boring og produksjon

person Gunleiv Hadland, Norsk Oljemuseum
DP2 var en bore- og produksjonsplattform på den norske siden av Friggfeltet.
— Stålunderstellet til DP2 er dratt av lekteren som fraktet det ut til feltet, og er i ferd med å plasseres i rett posisjon. Foto: Total/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum
Bore- og produksjonsplattformen DP2
Tegning av DP2.

Understellet og dekkrammen ble produsert av Union Industrielle et d’Enterprise (UIE) i Cherbourg i Frankrike og modulene i St. Wandrille mens helikopterdekket kom fra Lowestoft i England. Alle modulene var prefabrikert og fraktet på lektere fram til Friggfeltet i tiden mai til juli 1976.

Understellet, som var en stålramme med åtte ben, ble senket i havet den 11. mai 1976 på 98 meters dyp og pælet fast til bunnen. Senkingen foregikk uten større problemer. Dette var et viktig steg for Elf ettersom det var utført betydelige beregninger og tester av sjøsettingen etter uhellet med DP1. Dekkrammen ble løftet på plass av kranfartøyet Micoperi PM27 den 4. august. I slutten av oktober fulgte boligkvarter og helikopterdekk. Produksjonsmodulene, bl.a. boreriggen Forex Unifor I, kom først på plass våren 1977 og boringen startet i juli samme år. Hele prosessen fra utskiping til de første brønnene kunne bores varte fra mai 1976 til juli 1977.

Boringen av de første brønnene kom i gang i november 1977, og i august 1978 ble den første gassen produsert. Dette var ett år etter at den første gassen kom fra CDP1. På grunn av Frigg reservoarets spesielle kvaliteter med høy permeabilitet ble produksjonsbrønnene konsentrert på et lite område på 5 km² (reservoaret dekket et område på 115 km²). 24 brønner ble boret med et maksimalt avvik på 45 grader. Ved revurdering av reservoaret i 1990 ble den andre boreplattformen på britisk side (CDP1) stengt, og alle brønnene boret fra DP2. Da hadde boreteknologien kommet så langt at det kunne bores horisontalt over lengre avstander.

Boreplattformen DP2 hadde et stålunderstell med åtte ben som var pælet fast i havbunnen. Plattformdekket med alt utstyret lå 25 meter over havflaten. Fire moduler var plassert etter hverandre på dekket. Hver modul hadde to etasjer der den nederste var for produksjon og den øverste for boremodulene.

Bore- og produksjonsplattformen DP2
DP2 support frame konstruksjon fra St Wandrille. Foto: Total/Norsk Oljemuseum

På nederste dekk i modul 1 var brønnhodene plassert med 12 brønner på hver side av en brannvegg, og på det øverste dekket sto boretårnet. Hvert brønnhode hadde tre sikkerhetsventiler, en nedenhulls sikkerhetsventil, en fjernoperert og en manuell hovedventil. Ventiltreet satt på toppen av brønnhodet.
I modul 2 ble gassen fra brønnhodene den første tiden renset for å fjerne vann, kondensat og sand, men da det på et tidlig tidspunkt viste seg at reservoaret produserte lite vann og sand, ble dette utstyret frakoblet.

Mengden av gass fra hver brønn ble kontrollert med en strupeventil i modul 3 og derfra gikk gassen (som inneholdt noe kondensat) via en samleledning og til en av to 26″ rørledninger for videre transport til prosessplattformen TCP2. På det nederste dekket i modul 4 lå verksteder, transformatorer, brannpumper og instrument rom, mens det øverste dekket huset kontrollrom og kommunikasjonsutstyr. Boligkvarteret med helikopterdekk var plassert ovenpå modul 4. I 1980 ble boligmodulen oppgradert. Den 26. oktober 2004 ble DP2 stengt ned sammen med resten av Friggfeltet.

Se tekniske tegninger og teknisk dokumentasjon av DP2 i artikkelen Teknisk dokumentasjon DP2.

Bore- og produksjonsplattformen DP2
Bore- og brønnhodeplattformen DP2 på Friggfeltet. Foto: Husmo Foto/Norsk Oljemuseum
Publisert 14. september 2020   •   Oppdatert 20. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *