Month: oktober 2020

Under hver plattform var det 24 brønner som var boret ned til ca. 1880 meters dybde målt fra boredekket. I hver brønn var det installert tre foringsrør og et produksjonsrør som var festet i brønnhodet og ventiltreet på plattformen. Brønnkontrollsystemet besto av tre ventiler i hver brønn; en automatisk sikkerhetsventil 60 meter under havbunnen, en automatisk hovedventil i brønnhodet og en manuell hovedventil på ventiltreet.

Separasjon

Brønnene, drift,

Produksjonen fra hver brønn gikk fra ventiltreet til en brønnhodeseparator som hadde to kammer. I den første seksjonen ble sand og væskedråper skilt ut og samlet i en tank under separatoren mens gassen gikk via en strupeventil til en samleledning. Det var to samleledninger som hver samlet gassen fra 12 brønner før den gikk videre til en 26″ rørledning til prosessplattformene (TP1 eller TCP2).

Væsken som ble samlet opp under separatoren ble ført inn i en samletank. Denne væsken besto av en blanding av kondensat og vann. Fra samletanken gikk væsken videre i en 4″ rørledning til prosessplattformene. Det kom så lite sand fra brønnene at brønnhodeseparatorene kunne stenges etter få år (1981).

Prosesskontroll på boreplattformene

Temperatur, trykk og strømningsrate ble målt ved utgangen av hver separator og vist i kontrollrommet både på boreplattformen og på QP. Til tider kunne det bli nødvendig å endre strømningsraten av gass. Dette ble i hovedsak gjort ved å justere på strupeventilen som satt på utgangen av brønnens separator. Justeringen kunne gjøres fra kontrollrommet på QP, fra kontrollrommet på boreplattformen eller fra et panel som satt ved siden av strupeventilen.

Metanolinjeksjon

Boringer og brønner på Frigg, forsidebilde, Brønnene

Hydrat er en blanding av hydrokarboner og vann og ligner på snø eller is. Hydrat kan formes når gassens temperatur faller til et visst nivå, men er samtidig avhengig av trykket. For å hindre at hydrat skulle kunne forme seg i rørledningen mellom bore- og prosess plattformene, ble metanol injisert sammen med gassen. Metanol virker som frostvæske. Med det trykket som plattformene opererte under, ville ikke hydrat forme seg så lenge temperaturen lå over 21 °C.

Brønnene produserte gass ved et trykk på omkring 170 bar og 40-45 °C. Da gassen gikk gjennom strupeventilen ble trykket redusert til 100 – 140 bar. Når trykket i en gass reduseres, synker også temperaturen (0,3 °C for hver bar). Det betyr at dersom trykket blir redusert til under 100 bar, vil temperaturen gå under 21 °C og metanol må injiseres for å hindre hydratdannelse.

Rensing av rørledninger

Når rørledningene hadde vært i bruk en tid, kunne det samle seg kondensat og vann i rørledningene mellom plattformene. Med jevne mellomrom ble disse renset ved at en plugg (pig) ble sendt gjennom rørledningen. Denne skrapet røret rent på innsiden. Hver bore- og brønnhode plattform hadde tre avsendersluser og en mottakersluse for disse pluggene.

Allerede tidlig på 1970-tallet la norske myndigheter vekt på å fremme leveranser fra norske bedrifter til oljeindustrien. I konsesjonsrundene for tildeling av utvinningstillatelser på norsk sokkel, ble det lagt inn føringer for etablering i Norge og bruk av norske leveranser. De politiske føringene var med på å gi et mer norsk preg på oljevirksomheten, men fornorskningsprosessen tok tid, og slo ikke inn for fullt før på 1980-tallet. Mot slutten av 1970-tallet ble blant annet utbyggingen av Frigg gjennomgått i en kostnadsanalyse av utbyggingsprosjekter på norsk sokkel. En rekke utbyggingsprosjekter viste kostnadsoverskridelser i forhold til innledende kalkyler. Det ble satt ned et eget statlig utvalg, kalt «Moe-utvalget», for å analysere utviklingen. Utvalget leverte i 1980 en omfattende rapport om utviklingen av de forskjellige utbyggingsprosjektene på norsk kontinentalsokkel. Rapporten fikk tittelen «kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel».

Fordeling av Frigg-kontraktene pr. høsten 1978.
Tabell satt opp av Elf til Kostnadsanalysen bind 2, s.104

I kostnadsanalysen kom det fram flere momenter som kunne føre til overskridelser. Et av momentene var hvilket land leveransene kom fra, som vist i tabellen ovenfor.

Tallmateriell i kostnadsanalysen viste at ca. 26 prosent av de samlede leveransene til utbyggingen av Frigg stammet fra Norge, mens 37 prosent kom fra Frankrike. Frankrike sto altså for de største leveransene totalt sett, men det som er verdt å legge merke til er at andelen norske leveranser økte gjennom utbyggingsperioden.

TP1 installeres, forsidebilde, historie,

Utbyggingen var delt i faser. Fase I var utbyggingen på britisk side, fase II på norsk side, og fase III installasjon av kompressoranlegg. I løpet av fase I og første del av fase II, var det relativt beskjeden norsk deltagelse utover lokale tjenester. Et unntak var bygging av understellet til den pumpeplattformen som senere ble konvertert til boreplattform 1 (CDP1). Denne ble bygget i Åndalsnes av Norwegian Contractors som underleverandør til den franske Doris-gruppen. Norske leverandører hadde en fordel ved bygging av betongplattformer, som krevde dype fjorder for bygging og kort transportavstand. En tilsvarende satsing på britisk side skjedde ved byggingen av Frigg TP1 i Skottland. Betongplattformen MCP-01 ble bygget i Sverige, på grunn av ledig byggekapasitet.

Leveranser til utbyggingen, økonomi og samfunn,

I fase II økte den norske andelen fra 17 prosent til 33 prosent, mens den britiske andelen sank fra 22 prosent til 7 prosent. Det skyldtes i hovedsak at Norwegian Contractors fikk kontrakten på konstruksjon og bygging av betongunderstell og dekk til behandlings- og kompresjonsplattform nr. 2 (TCP2). Også TCP2 ble bygget i Åndalsnes. Oppdrag med bygging og oppkobling av moduler gikk bl.a. til franske Spie Batignolles/Vigor sin avdeling i Orkanger. Oil Industry Services i Kristiansand kom inn i oppkoblingsfasen som underleverandører.

Leveranser til utbyggingen, økonomi og samfunn,

I fase III av Frigg-utbyggingen, med installasjon av kompressorer på TCP2, fikk norsk industri over halvparten av alle kontraktene. Norske myndigheter så det som ønskelig at Elf plasserte ordrene for kompresjonsmodulene i Norge. Den norske andelen av varer og tjenester til Frigg var lavere enn den norske stat forventet. De norske verkstedenes anbud var ved flere tilfeller ikke konkurransedyktige. På grunn av politiske føringer fikk norske bedrifter likevel flere kontrakter. Den største kontrakten gikk til et samarbeid mellom Spie Batignolies og Vigor med Ponticelli som underleverandør av rør. Modulen med strømgeneratorene og prosesskontroll ble bygget i Orkanger. Til sammenligning kom omtrent halvdelen av de totale leveransene til Statfjord A fra norske bedrifter, og 10 prosent av kontraktene med norske bedrifter ble regnet å ha vært inngått på ikke forretningsmessig basis. Med dette menes at anbudene fra utenlandske bedrifter hadde vært lavere enn de norske, men norske anbud ble valgt for å bidra til å bygge opp norsk leverandørindustri.

Et av formålene med kostnadsanalysen var å undersøke om kjøp av norske varer og tjenester hadde medført kostnadsøkning. Undersøkelsen slo fast at kostnadsøkningen ved bruk av norske leverandører ikke var særlig stor i forhold til totalkostnadene. Høsten 1978 ble utbyggingsprosjektet kalkulert til å ha kostet 10,5 milliarder kroner. I forhold til et kostnadsestimat på 2,9 mrd fra 1974 utgjorde det en økning på 7,6 mrd. kroner, over en tredobling av kostnadene. Hele 1,2 mrd. av overskridelsene var knyttet til havariet med DP1. Merkostnader til bruk av norske leveranser ble regnet å være 50 millioner kroner, da anbudsprisene til verksteder i Norge ofte lå over anbud fra utlandet. I følge kostnadsanalysen skyldtes størstedelen av overskridelsene kostbare tekniske løsninger, gjerne i kombinasjon med bruk av konsulenter og svak styring fra operatøren. I tillegg kom en rekke store utbyggingsprosjekter samtidig, og drev opp prisnivået.

Leveranser til utbyggingen, økonomi og samfunn,

I forhold til de samlede overskridelsene på utbyggingen av Frigg, utgjorde merkostnader til norske leveranser en liten del. Mange hadde fryktet at de politiske føringene om norske leveranser ville føre til sterk økning i kostnader, men det viste seg at kostnadsøkningen ble relativt liten. Den tidsbestemte kontrakten på gassleveranser gjorde at framdrift ble prioritert på bekostning av kostnadskontroll. Forsinkelser som oppsto i forbindelse med tapet av understellet til plattformen DP1, kunne til en viss grad spares inn ved å få leveranser fra Norge. Gjennomføringen av Frigg-prosjektet kom i en tid med stekt stigende kostnadsnivå innen leveranser til oljebransjen. Samtidig ble det brukt nye tekniske løsninger, som viste seg vanskelig å kostnadsberegne.

Litteratur
Moe, Johannes (red): Kostnadsanalyse norsk kontinentalsokkel, 1981.
NOU 1999, 11: Analyse av investeringsutviklingen på kontinentalsokkelen

Høsten 1985 startet Elf med å redusere kostnader ved å redusere antall ansatte i Elfs organisasjon for fullt. Det var uråd å opprettholde en stab på totalt rundt 1 600 ansatte i Norge. Prognosene viste at det ville bli en gradvis nedgang i produksjonen på Frigg, og den kunne komme til å avsluttes rundt 1995.[REMOVE]Fotnote: Elf Aquitaine Norge A/S, annual report for 1985, p 40: Elf today.

Oljeprisfallet i 1986 gjorde at oljeselskapene generelt satte ned aktivitetsnivået, og det ble en internasjonal trend å nedbemanne og rasjonalisere. I kurven under sees en markant nedgang i antall ansatte i Elf Aquitaine Norge fra 1600 i 1985 til nærmere 1000 ansatte i 1991.

Fra 1991 til 1994 økte antall ansatte noe, på grunn av utbyggingsprosjektene Lille-Frigg og Frøy, men på begynnelsen av 1990-tallet var det klart at lønnsomheten i produksjonen fra Frigg gikk nedover.[REMOVE]Fotnote: Elf Aquitaine Norge, annual report for 1992, p 8: Employees Tidspunktet for nedstengning av hele feltet ville bare ligge få år fram i tid dersom driftskostnadene ikke ble redusert. For å tilpasse organisasjonen til et lavere lønnsomhetsnivå ble «Prosjekt ’94″satt i gang. Ved hjelp av sluttvederlag og førtidspensjonering ble antall ansatte i Elf redusert fra 1039 til 873 fra begynnelsen av 1994 til utgangen av 1995.

I september 1996 ble kampanjen «Change ’97» lansert som fortsettelse av nedbemanningsprosessen, med fordelaktige sluttpakker. Ved slutten av 1997 var antall ansatte nede i 558. Ved nok en prosess ble ytterligere 99 ansatte overført til Norsk Hydro i forbindelse med at Hydro ble operatør for Heimdalfeltet 1. januar 1998.[REMOVE]Fotnote: Elf Petroleum Norge, annual report 1997, employees and organisation.

I sammenheng med nedbemanningen ble det i 1997 gjennomført en omfattende omlegging av driftsorganisasjonen og driftsfilosofien for Frigg. Prosjektet for omlegging av driften ble kalt FUTOP, Future Operations – framtidige operasjoner. FUTOP ble utført av Elfs egen organisasjon hvor blant annet teknikerne offshore ble tatt aktivt med i planleggingen og gjennomføringen.[REMOVE]Fotnote: Hansen, Christian: From a Chinese butterfly to nails. Paper at the 23rd World Gas Conference, Amsterdam, 2006.

Alt forebyggende vedlikehold ble underkastet en kritisk vurdering, som resulterte i en reduksjon av vedlikeholdsprogrammet på 41 prosent. En vurdering av vedlikeholdet viste at kun 10-15 prosent av materielle skader og feil var så viktige for fortsatt drift at de umiddelbart måtte repareres. Resten kunne vente til et spesialisert team kunne rykke ut. Det ble satt i verk en ny organisasjonsmodell med flatere struktur, hvor flere mellomledere ble fjernet og det ble opprettet flerfaglige grupper med utstrakt selvstyre og ansvar.

Driftskostnaden for Frigg ble redusert med omkring 40 prosent i forhold til begynnelsen på 1990-tallet. I Elf Petroleum Norges årsrapport for 1998 ble det antatt at Frigg skulle stenges ned 1. oktober 2001., men omleggingene var med på å gjøre driften av Frigg lønnsom helt til høsten 2004.

For å få økt fleksibilitet i den siste driftsfasen, ble det i 1999 det inngått en kontrakt med Aker om vedlikehold på Friggfeltet. Aker hadde lang erfaring som kontraktør på Frigg, og hadde hatt ansatte ute på feltet i flere år. En del av de ansatte i Elf ble overført til Aker, men fortsatte sine oppgaver på Frigg. Ved å gå over til Aker, kunne de overføres til andre felt etter hvert som bemanningen på Frigg ble redusert. Dermed ble vedlikehold, modifikasjoner og støttefunksjoner for en stor del utført av kontraktøransatte, som hadde god kjennskap til Frigg.[REMOVE]Fotnote: http://www.akerkvaerner.com/internet/AboutUs/AkerKvaernerGroup/GroupStructure/MMO+Europe/Projectsandexperience.htm