Unitiseringsavtalen

Avtalen markerte et viktig gjennombrudd i internasjonal rett. For første gang var to land enige om hvordan de skulle utnytte en offshore petroleumsforekomst som en enhet med felles installasjoner på begge sider av grenselinjen.

Friggreservoaret ligger som kjent på grenselinjen mellom Norge og Storbritannia, hvor TOM-gruppen med Total som operatør hadde lisens på den britiske siden og Petronord med Elf som operatør på norsk. Før utbyggingen av feltet kunne starte, var det flere forhold som måtte avklares. Først måtte partene bli enige om feltet skulle behandles som en enhet, en unit, eller bygges ut og drives som to uavhengige deler. Videre måtte størrelsen på feltet og hvor stor del som lå på hvilken side av grenselinjen avklares, og ikke minst måtte det utredes hvor gassen skulle føres i land og selges. Når operatørgruppene var kommet til enighet, måtte avtalene godkjennes av britiske og norske myndigheter. Forhandlingen rundt utbyggingen av Friggfeltet ble en prøvestein på samfunnsmessig utnyttelse av et petroleumsfelt på tvers av landegrenser.

Samfunnsøkonomiske og ressursmessige forhold tilsa at Frigg-feltet burde unitiseres. Eierne burde gå sammen om en felles plan for utbygging og drift og bli enige om hvordan utgifter og inntekter skulle fordeles i forhold til eierandeler. Men unitisering krever samarbeid mellom eiere som ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser. Dette skulle vise seg å være sant når det gjaldt Frigg.

Alwyn i produksjon, HISTORIE, FORSIDEBILDE, Alwyn North, kart,

Flere mindre avtaler inngått mellom Petronord og TOM-gruppen i 1973 og 1974 dannet grunnlaget for unitiseringsavtalen. For å forstå noe av kompleksiteten i hovedavtalen er det nødvendig å komme inn på avtalene som lå i bunn.

Den norske bekymringen

Arbeidet med å komme frem til en unitiseringsavtale gikk tregt. Etter funnet av Frigg-feltet i 1971 startet diskusjonene om hvordan feltet burde bygges ut. Partene var enige i at utnyttelse av feltet krevde samarbeid, men de var uenige om hvor omfattende en unitisering burde være. Norsk Hydro sto på den ene ytterkanten og ønsket total unitisering med felles utbygging, felles produksjon, transport og salg, mens både det norske statlige oljekontoret og Elf mente unitiseringen måtte omfatte produksjonen fra reservoaret, men ikke nødvendigvis utbyggingen, transport og salg.

Total og Aquitaine sto på den andre siden og var mest interessert i å komme fortest mulig i gang. Også britiske myndigheter ønsket en raskest mulig utbygging. På tidlig 1970-tall var det mangel på gass i Storbritannia, og britiske myndighetene ønsket tilgang til Frigg-gassen snarest mulig. For Total var det viktig å handle mens betingelsene var gode. Eventuelle nye, store gassfunn i Nordsjøen ville endre vilkårene for salg av gass. For norske myndigheter og for Norsk Hydro var ikke tiden så sentral, men at total unitisering ble oppnådd, at feltet ble behandlet som en enhet med felles utbygging og felles drift.

I Norge var bekymringen stor for at Total skulle starte produksjon på britisk side før Petronord var klar til å starte opp på norsk side. Grunnlaget for bekymringen var at den som først startet produksjon av Frigg-reservoaret, ville forsyne seg fra hele reservoaret. Ved produksjon ville det oppstå trykkforandring som påvirket trykket i andre deler av reservoaret. Gassen ville trekkes mot de produserende brønnene uten hensyn til landegrenser. Frigg-feltet hadde høy homogenitet og høy permeabilitet som ved produksjon umuliggjorde å skille norsk fra britisk gass. For Elf, som var operatør på norsk side, var ikke bekymringen like stor som for de norske partene. Elf utgjorde nesten 45 prosent av TOM-gruppen, og ville få utbytte uansett på hvilken side av grensen gassen kom opp. De tre franske selskapene i Petronord, Elf, Total og Aquitaine, eide rettighetene alene på britisk side, og ville dermed tjene penger uansett hvilken side som startet produksjonen først. I og med at skatten var lavere i Storbritannia, ville det heller være en fordel med tidlig produksjon på britisk side.

De norske selskapene og norske myndigheter måtte stå sammen for å oppnå en best mulig avtale. 25. mai 1973 brukte den norske stat sin opsjonsrett til å kjøpe opp 5 prosent i Petronordgruppen. Disse ble overført til det nyopprettede statseide oljeselskapet Statoil. Senere benyttet også Norsk Hydro sin doble opsjonsrett og økte sin andel fra 13,60 til 32,87 prosent. Elf satt fortsatt med operatøransvaret, men de norske interessene var blitt vesentlig mer dominerende. Eierforholdet var nå blitt 27,61 prosent til Elf, 32,87 prosent til A/S Norsk Hydro, Totale Marine Norge A/S hadde 20,71 prosent, Aquitaine A/S 13,81 prosent og 5 prosent til Statoil. Den britiske TOM-gruppen var fordelt på Total Oil Marine (U.K) Ldt som var operatør med 33,33 prosent, Elf Oil Exploration & Production Ldt. med 44,45 prosent og Aquitaine Oil (U.K) Ldt hadde 22,22 prosent.

Et av trumfkortene til norske myndigheter i kampen om en unitiseringsavtale var grenselinjeavtalen fra 1965. Den slo fast at de to lands myndigheter skulle søke å komme til enighet om hvordan strukturer som lå på begge lands sokkel mest effektivt kunne utnyttes og utbyttet fordeles. Myndighetene var i siste instans ansvarlig for en samfunnsøkonomisk best mulig utnyttelse. De kunne riktignok ikke tvinge selskapene til unitisering, men ble de to land enige ville det være vanskelig for selskapene å gå imot.

Et steg på veien

Ved årsskiftet 1972-73 var partene kommet et stykke på vei. Norsk Hydro og norske myndigheter hadde gitt opp kravet om parallell utbygging, mens de franske selskapene gikk med på en felles produksjon. Det ble enighet om forskjellig produksjonsstart, men at produksjonen skulle foregå etter maksimal effektiv utnyttelse. For mottak av den britiske gassen skulle det bygges produksjonsanlegg i St. Fergus i Skottland med rørledning fra Frigg.

Petronordgruppen skulle få prosentmessig del av inntektene når produksjonen på britisk side startet. For Petronord sin del betydde det penger inn, og behovet for å låne penger til utbygging ville bli vesentlig mindre.

I tillegg fikk norske myndigheter tid til å sluttføre diskusjonen rundt et annet sentralt emnet i Friggutbyggingen, nemlig hvor den norske gassen skulle ilandføres. Dette spørsmålet kommer vi tilbake til.

Operatørgruppene kommer til enighet

De største vanskelighetene i forhandlingene mellom Petronord, TOM-gruppen og norske og britiske myndigheter oppsto under arbeidet med å finne en fordelingsnøkkel for reservoaret. Det var snakk om mye penger. I følge beregninger som ble gjort, ville en prosent større andel tilsvare to milliarder Sm³ gass. Hvis prisen ble satt til 5 øre pr. Sm³ ville det utgjøre 100 millioner Nkr. Det viste seg senere at salgsprisen ble seks ganger høyere.

Sommeren 1972 ble spørsmålet om fordelingsnøkkelen et brennhett tema. I januar dette året ble Frigg-reservoaret beregnet til å inneholde 285 milliarder Sm³ gass, hvorav 57 prosent på norsk sokkel. Så boret Total en tørr brønn på britisk side. De norske aktørene mente at den tørre brønnen måtte føre til en revurdering av reservoarets størrelse og fordeling, til fordel for Norge. 8. september samme år la begge sider frem et overslag over deres beregninger av reservoarets størrelse og fordeling: Elf/Total mente reservoaret inneholdt 260 milliarder Sm³ gass, hvorav 52-55 prosent på norsk side, mens Norsk Hydro mente det samlet var 234 – 291 milliarder Sm³ gass i reservoaret, hvorav 65 – 66 prosent var på norsk side.

For å komme frem til enighet foreslo Elf å engasjere uavhengige eksperter som på selvstendig grunnlag kunne tolke dataene og trekke en konklusjon. De andre partene var enige i dette. Valget sto mellom selskapene DeGolyer and MacNaughton og Core Laboratories. DeGolyer and MacNaughton ble foretrukket. Oppdraget deres var for det første å bestemme grensene for Frigg-reservoaret, for det andre å anslå den totale gassmengde, og for det tredje å anslå hvor stor del av reservoaret som lå på britisk side og hvor stor del på norsk. Arbeidet skulle være ferdig 30. september 1974. Partene forpliktet seg til å godta konklusjonene til DeGolyer and MacNaughton. Den britiske og den norske regjeringen stilte seg fritt om de ville godta konklusjonene. Enigheten om å konsultere et ekspertfirma ble fastslått i den første offisielle avtalen mellom partene i Frigg-lisensen, «Frigg Field Expert Agreement» i slutten av mai 1973.

Konklusjonene fra DeGolyer and MacNaughton lot vente på seg. Før de var klare, ble tre andre avtaler mellom operatørgruppene signert. 9. juli 1974 ble den såkalte hovedavtalen for Frigg-feltet undertegnet. «Frigg Main Agreement» slo fast at feltet skulle oppfattes som en enhet, en unit, og at den enkelte deltakers endelige andel skulle være avhengig av opprinnelig eierandel og reservoarfordeling.

Samme dag ble også operatøravtalen, «Frigg Operating Agreement», signert. Partene trakk her opp linjene for feltutbygging og organisering av selve gassutvinningen. Den inneholdt også bestemmelser for hvordan enkelte operasjoner skulle utføres og en bindende kommunikasjonsstruktur mellom selskapene og myndigheten. Det ble bestemt at operatørskapet på Frigg skulle deles. Elf skulle være feltoperatør for hele feltet, med ansvar for både utbygging og drift og Total skulle være transportoperatør med ansvar for både legging og drift av rørledninger og drift av mottaksanlegget.

Den siste avtalen mellom Petronord og TOM-gruppen var Transportavtalen. Et sentralt spørsmål i unitiseringsprosessen hadde vært hvor den norske gassen fra Frigg skulle ilandføres og hvem som skulle kjøpe den. Dette viste seg å bli et vanskelig punkt i forhandlingene. Total var bundet av den britiske «Ilandføringsloven» som sa at all gass som ble produsert på britisk sokkel skulle tilbys British Gas Corporation (BGC), det statlige gassdistribusjonsmonopolet. Det var derfor klart at det måtte legges en rørledning fra Frigg til Storbritannia for å transportere den britiske delen av gassen.

I Norge var den politisk intensjonen at hvis nasjonale interesser tilsa det, skulle utvunnede petroleumsprodukter helt eller delvis ilandføres til Norge. Dette var gjort klart i kongelig resolusjon av 9. april 1965. Men ilandføring til Norge bød på flere problemer. For det første ville det være vanskelig å få omsatt så store mengder gass det var snakk om i det norske markedet. Norge var ingen stor gassforbruker og det fantes heller ikke distribusjonsnett for gassen i Norge. For det andre var det på dette tidspunktet ikke teknologisk mulig å krysse Norskerenna. For å få til en unitiseringsavtale som omhandlet både utbygging og produksjon av Frigg-feltet var det nødvendig å få dispensasjon fra den norske ilandføringsintensjonen.

Etter en lang og komplisert politisk prosess inngikk Petronord 1. juli 1974 en avtale om gass-salg til BGC i Storbritannia. Gjennom kongelig resolusjon av 21. juni 1974 kom klarsignalet til ilandføring og salg av den norske Frigg-gassen til Storbritannia. 30. juli samme år ble transportavtalen mellom TOM-gruppen og Petronord, «The Frigg Transportation Agreement», underskrevet. Den innebar at det skulle legges to rørledninger fra Frigg til St. Fergus i Skottland, en britisk og en norsk. Total UK skulle være operatør for begge.

Myndighetene bestemmer

Med de fire avtalene; hovedavtalen, operatøravtalen, ekspertavtalen og transportavtalen, ble det satt punktum for operatørgruppenes unitiseringsarbeid. Nå var det opp til norske og britiske myndigheter å komme frem til en formell avtale. Selv om grunnlaget for en avtale mellom myndighetene lå klart gjennom avtalene operatørgruppene hadde kommet frem til, trakk drøftelsene ut i langdrag. Det var flere årsaker til det, blant annet var ikke størrelsen og fordelingsnøkkelen for Frigg-feltet avklart ennå. I tillegg var Statfjordfeltet funnet. Dette enorme oljefeltet lå også på begge sider av grenselinjen, og det var viktig for Norge at det ble gjort et grundig arbeid med Frigg-unitiseringen, slik at den kunne ligge til grunn ved forhandlingene om Statfjord.

I mai 1976 ble endelig Frigg Treaty, unitiseringsavtalen, undertegnet i London. Avtalen bekreftet i hovedsak hva operatørene og operatørgruppene var blitt enige om. Det ble nedfelt at Frigg-reservoaret skulle omfatte hovedstrukturen og tilflytende gassholdige lag. Videre ble det utviklet prosedyrer for å kunne avgjøre senere fordelingstvister. Antall plattformer og plassering av dem ble bestemt. Rettighetshaverne ble pålagt å utarbeide en plan for å sikre forsvarlig produksjon av feltet. Denne skulle revideres en gang i året. Det ble bestemt at det ikke skulle legges hindringer i veien for flytting av personell og gods over grenselinjen. Det skulle utarbeides felles sikkerhetstiltak og sikkerhetsbestemmelser. Det skulle legges to separate rørledninger og feltet skulle drives av to operatører, en for drift og en for transport. Gjennom Frigg Treaty ble Frigg åpnet for kommersiell utnyttelse.

En avklaring nærmer seg

Selv om unitiseringsavtalen var på plass, var uenigheten om størrelsen og fordelingen av Friggfeltet fortsatt uavklart. Allerede sommeren 1973 ble det klart at DeGolyer and MacNaughton trengte mer data for å konkludere, og at det derfor trengtes å skyte ny seismikk. Samtidig ønsket det nyopprettede Oljedirektoratet en uavhengig uttalelse om Frigg-feltet, og engasjerte Core Laboratories til å foreta en gjennomgang av dataene vedrørende reservoarets størrelse, og i tillegg gi råd om enkelte ingeniørproblemer i tilknytning til reservoar og produksjon i forbindelse med den foreslåtte unitiseringen. Core Laboratories kom frem til at gassressursene på Frigg var på 242 milliarder Sm³ med 69 prosent på norsk sokkel.

Norsk Hydro og Statoil var uenige i tolkningene av seismikken som ble lagt frem, og uoverensstemmelsen var stor mellom DeGolyer and MacNaughtons tolkninger og det norske selskaper og ikke minst Core Laboratories var kommet frem til. DeGolyer and MacNaughton hadde kommet frem til at kun 51 prosent av gassreservene lå på norsk sokkel. De franske selskapene måtte innrømme at usikkerhet omkring tolkningen var stor, men var fornøyde med resultatet.

Norsk Hydro og Statoil krevde ny boring for med større sikkerhet å kunne konkludere. De norske selskapene hadde alt å vinne på nye avgrensningsbrønner, selv om prisen pr. brønn var høy (borekostnadene ble estimert til 20 millioner Nkr.). I september 1974 sa DeGolyer and MacNaughton seg enige i at det var fornuftig med én ny brønn på vestflanken. Statoil og Hydro overbeviste franskmennene om ytterligere tre brønner. Alle fire brønnene ble boret mellom april 1975 og januar 1976.

14. februar 1977, nesten tre år forsinket, undertegnet DeGolyer and MacNaughton sluttrapporten om størrelsen på gassreservene og fordelingen av Frigg. Reservoaret ble estimert til 268,658 milliarder Sm³ hvorav 60,82 prosent var norsk og 39,18 prosent britisk. Rettighetshaverne hadde forpliktet seg til å innrette seg etter konklusjonen. Norske og britiske myndigheter kunne vurdere rapporten fritt. Etter mye diskusjon, aksepterte begge lands myndigheter fordelingen den 12. desember 1977. Da var allerede deler av Friggfeltet ferdig utbygget, og produksjonen hadde startet på britisk side.[REMOVE]Fotnote: Denne teksten er basert på et upublisert manuskrip av Lars Gaute Jøssang og Birger Lindanger, Pioner på sokkelen. Elf i Norge gjennom 30 år 1962-1992, og på Gunnar Nerheim, En prøvestein på petroleumshushold og unitisering, Norsk Oljemuseums årbok, 1991.

Begrepet «Unitisere»I norsk oljeindustri er ordet «unitisere» etablert som et entydig begrep. Begrepet kan oversettes med «å behandle som en enhet». Begrepet «unitisere» kommer fra amerikansk «unitize». På spørsmål om å bruke dette begrepet på norsk svarte Norsk språkråd i 1991 at dersom unitsere var et etablert ord i fagmiljøet, hadde de ingen innvendinger mot en fortsatt bruk av det. Men på den andre siden mente språkrådet at det ikke var noe i veien for å bruke et mer allment ord som for eksempel enhetsbehandle / enhetsbehandling. Enhet svarer til «unit» og bør derfor være mulig å bruke.

Nerheim 1991. En prøvestein på petroleumshushold og unitisering