Funnet av Nordøst Frigg
Reservoaret strakk seg også inn i blokk 30/10. Disse blokkene ble tildelt i 1969 og de tilhørende utvinningstillatelsene var PL024 og PL030. Elf ble operatør og fikk 25 prosent eierandel, Esso 40 prosent, Norsk Hydro 20 prosent, Total Marine Norsk 12 prosent og Statoil 3 prosent. Reservene ble anslått til 11 milliarder Sm³ gass. Den norske regjeringen ga tillatelse til ilandføring til utlandet i 1980.
Konseptvalg
Feltet var den første Friggsatellitten som ble satt i produksjon ved hjelp av undervannsteknologi. Det ble bygget ut med undervanns brønnhoder og et ubemannet kontrolltårn. Gassen gikk i rør til Friggfeltet, ble behandlet på Frigg TCP2, og transportert til St Fergus i Skottland gjennom den norske Friggrørledningen. Nordøst Frigg ble styrt ved hjelp av radiosignaler fra hovedkontrollrommet på QP plattformen på Frigg.
Gjennom Nordøst Frigg ble Friggfeltet et teknologisk utstillingsvindu. Elf var først ute med fjernstyring av undervannsbrønner i Norge. Selskapet hadde en lang tradisjon med utvikling av undervannsløsninger. Utforskingen av undervannsteknologi startet i Vest-Afrika, i Guineabukten, allerede i 1968 og etter ti års forskning kunne feltet Nordøst Grondin settes i kommersiell drift.
Erfaringene fra Guineabukten kunne tas i bruk på Øst Frigg som ble funnet i september 1973 og Nordøst Frigg som ble funnet i mai 1974. Dette var marginale felt, som med tradisjonell teknologi med egne plattformer, mest sannsynlig ikke ville lønne seg å bygge ut. Prospektet viste stor usikkerhet både reservoarmessig og økonomisk. Norske myndigheter hadde på denne tiden økt sitt engasjement i oljeindustrien, og ønsket å trekke på oljeselskapene for å få fart på næringslivet i Norge. Gjennom teknologiavtaler ønsket myndighetene en heving av kompetansen i norske miljøer. Det ble lagt press på Elf for å bygge ut satellittfeltene etter en ukonvensjonell produksjonsløsning.
I mai 1979 presenterte Elf fire utbyggingsalternativer. Det første var et ubemannet tårn festet til et betongfundament med et universalledd som gjorde at tårnet beveget seg frem og tilbake med strøm og bølger samt en bunnramme med seks undervannsbrønner. Det andre var undervannsbrønner med en permanent installert ubemannet flytende plattform og fleksible stigerør. Det tredje var en lett stålplattform med syv produksjonsbrønner og det siste alternativet var utbygging med seks fjernstyrte undervannsbrønner. De to siste alternativene ble vraket pga. pris og risikohensyn. Valget falt på alternativ én, et enslig svingende tårn med innebygd styrings- og kontrollenheter for produksjonsbrønnene.
Konstruksjon
Feltet var den første satellitten i Nordsjøen som ble satt i produksjon ved hjelp av undervannsteknologi og en feltkontrollstasjon. Feltkontrollstasjonen hadde et betongfundament på havbunnen, bygd av Skånska Cementgjuteriet i Göteborg. Et kontrolltårn uten fast bemanning (Field Control Station, FCS) sto svingende horisontalt i sjøen, og var knyttet sammen med seks undervanns brønnhoder i en brønnramme med manifoldsystem, ventilsystemer og rørledninger til TCP2 på Friggfeltet. Brønnrammen ble konstruert av Kongsberg Våpenfabrikk og Elf Norge og produsert av Nord Offshore. Kontrolltårnet var konstruert av Kværner Engineering, stålskaftet ble bygget ved Kværner Brug i Egersund, universalleddet ved Kværner i Oslo og plattformdekk med helikopterdekket ved OIS i Kristiansand.
Brønnrammen ble installert i juni 1981. Det ble brukt dykkere både til installering og senere til vedlikehold. Kontrolltårnet ble satt 150 meter fra brønnrammen, 18 km fra TCP2 på 102 meters vanndybde. Modulene for behandling, måling og kompresjon av gassen fra Nordøst Frigg og Odin ble installert på TCP2 i juli 1983. For å hindre hydratplugger i gassrøret fra Nordøst Frigg ble metanol sendt fra Frigg TCP2 og injisert i gassledningen ved Nordøst Frigg.
Den 23. desember 1981 startet boringen av de seks brønnene på Nordøst Frigg. Boreriggen Byford Dolphin fra Dolphin Services sto for operasjonen. Boringen ble avsluttet sommeren 1983.