TP1 settes i drift

Det var tre parallelle prosessanlegg for tørking av gassen, hver bestående av en gass-væske separator, en gass tørkeenhet (glycol contactor), en glykol tørker (glycol regeneration unit) og en målestasjon. Hvert anlegg hadde en kapasitet på 15 millioner standard kubikkmeter gass per dag. To av anleggene var i daglig drift mens den tredje var i reserve. Væsken som ble skilt fra gassen ble behandlet i separatorer der vann ble skilt fra kondensat. Kondensat kan beskrives som en lett olje eller flytende gass.

Prosessplattformene TP1 og TCP2 hadde dobbel funksjon. Normalt ble gassen fra boreplattformen CDP1 transportert via TP1 gjennom den britiske rørledningen til Skottland og gassen fra boreplattformen DP2 via TCP2 gjennom den norske rørledningen FNP (Frigg Norwegian Pipeline) til Skottland. Gjennom rørledninger som gikk mellom prosessplattformene kunne gassen fra TP1 eksporteres til Skottland via TCP2 og gassen fra TCP2 kunne eksporteres via TP1. På denne måten var det full fleksibilitet med hensyn til bl.a. eventuell driftsstans på en av plattformene. Siden TP1 var en ren gassplattform, ble betongcellene ikke benyttet som mellomlager for olje.

Produksjonen startet i september 1977 da gass begynte å strømme fra boreplattformen CDP1. Gass fra Alwyn feltet ble i november 1987 koblet til TP1 plattformen gjennom en 24″ rørledning for videre transport i FUKA rørledningen til St Fergus i Skottland.

I 1990 ble TP1 ombygget til stigerørsplattform og gassbehandlingsanlegget satt ut av funksjon. Avbrenningstårnet FP, som var koblet til TP1, ble fjernet etter at gassbehandlingen på TP1 tok slutt.