Vedlikehold

person Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Vedlikeholdsavdelingen fungerte som service for de andre avdelingene og hadde ansvar for at alt utstyr på plattformene fungerte tilfredsstillende. Det gjaldt ikke bare produksjonsutstyret, men også sikkerhets- og forpleiningsutstyr og annet utstyr som befant seg på installasjonene offshore.
— Nordøst Frigg-prosjektet. Emneto Tesfaje, teknisk sekretær. Foto: Elf Aquitaine Norge A/S/Norsk Oljemuseum
© Norsk Oljemuseum

Mindre vedlikehold av produksjonsutstyret gjorde operatørene selv, men ved større operasjoner eller reparasjoner av utstyret, ble mekanikerne, instrumentteknikerne eller elektrikerne bedt om å bistå. Rundt 40 prosent av jobben for vedlikeholdsavdelingen var forebyggende vedlikehold. Prosessen på Frigg hadde tre prosesslinjer, hvor det ved normal drift to var i operasjon, mens en var i reserve. Dette gjorde systemet ytterst fleksibelt, og enkelt for vedlikeholdsfolkene. Hvis reparasjoner eller vedlikehold skulle utføres på en prosesslinje, ble produksjonen rutet om til de to andre.

Vedlikehold, drift,
Ray Pimpley, instrumenttekniker sjekker et kontrollpanel på Friggfeltet. Foto: TotalFina Elf/Norsk Oljemuseum

Vedlikeholdsavdelingen offshore hadde tre grupper fast på installasjonene; elektrikere med ansvaret for det elektriske systemet, instrumentteknikere og mekanikere. Andre vedlikeholdsfolk hadde ansvaret for kompressorsystemet med turbinene, kompressorene og dieselmotorene. Andre igjen hadde i oppgave å se til prosessinstrumentene og det automatiske sikkerhetssystemet. Det var også egne vedlikeholdsfolk som kontrollerte satellittsambandet, telekommunikasjon, radio, radar og internkommunikasjonsutstyret. På komplekset hadde elektrikerne, instrumentteknikerne og mekanikerne egne kontorer på TCP2. Mekanikerne var i all hovedsak ansatt i Bjørge Offshore, elektrikere og instrumentteknikerne var Elf-ansatte. I tillegg var det egne stillasarbeidere med ansvar for alle stillas som skulle rigges og tas ned og malere og sandblåsere arbeidet året rundt med å holde plattformene i god forfatning. Også disse var innleid. Begge boreplattformene hadde samme type vedlikeholdsmannskap.

En egen elektriker hadde ansvaret for kraftforsyningen på Frigg. Han var Elf-ansatt og var en del av vedlikeholdsavdelingen. Han hadde et eget kontor på TCP2, MCC (Motor Control Center). Det var en monoton jobb, selv om arbeidsoppgavene utvidet seg etter hvert som det ble mer prosessutstyr som krevde strøm. I oppstarten var det et elektrisk anlegg på TP1 som forsynte hele feltet med strøm. Etter at kompressorene kom i drift i 1981 ble kraftforsyningen flyttet til to generatorer i kompresjonsområdet på TCP2. Generatorene fikk navnene Elias og Monica. I perioder kunne jobben være stressende, det kunne stå om sekunder. Feil på det elektriske anlegget kunne føre til full nedstenging, men jevnt over var jobben rolig. På kontrollrommet var det et lite verksted, og dette ble flittig brukt til forskjellige hobbyer.

Vedlikehold, drift,
Vedlikeholdsarbeid på Frigg. Foto: TotalFina Elf/Norsk Oljemuseum

Vår- og sommersesongen var den mest hektiske for vedlikeholdsavdelingen. Da var produksjonsmengdene lavest og muligheten for å stenge ned hele eller deler av plattformer større. Ved å kunne stenge ned forskjellig utstyr var det lettere og sikrere å utføre inspeksjoner og reparasjonsarbeid. Mye av arbeidstiden gikk med til forberedelse av vedlikehold for å gjøre nedetiden kortest mulig. Ved full nedstenging av en plattform kunne Frigg likevel levere gass til Storbritannia. Systemet var så fleksibelt at hvis den ene brønnplattformen var stengt, ble det produsert fra den andre og var den ene prosessplattformen nede ble all prosessering gjort på den andre.

Vedlikeholdsprogrammet på Frigg ble etter hvert styrt av et datasystem med oversikt over alle jobber som skulle gjøres. Dette gjaldt for eksempel arbeid med nedstengingstester, og forebyggende vedlikeholdsarbeid. Både på komplekset og på brønnplattformene innkalte plattformsjefen (OIM) alle lederne for de forskjellige avdelingene til møte hver dag klokken seks på ettermiddagen, hvor dagens arbeid ble gått igjennom og morgendagens arbeid ble informert om. Alle involverte skulle vite hvor vedlikehold skulle utføres, særlig gjaldt det varmt arbeid, for eksempel sveising. Sikkerhetsansvarlig hadde til dette møte skrevet ut arbeidstillatelser, Work Permits, på hvilke tiltak som måtte treffes. Klokken syv på morgenen kom folkene fra vedlikehold opp til sikkerhetsansvarlig for å hente arbeidstillatelsene. En kopi skulle så leveres på kontrollrommet, slik at operatørene til enhver tid skulle være informert om hvilket arbeid som ble utført hvor. Kopien skulle hentes på kontrollrommet når arbeidet var avsluttet. Dette ble det slurvet en del med, og etter en omorganisering fikk produksjonsoperatørene ansvar for å signere arbeidstillatelsen både før den ble levert ut og etter jobben var gjort.

Publisert 14. august 2018   •   Oppdatert 20. oktober 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *