De første konsesjonsreglene fastsatt

Resolusjonen kan oppsummeres i fire hovedpunkt: Den skulle sikre grundig leting, et rimelig økonomisk utbytte for Norge, offentlig kontroll og forsvarlig utnyttelse av forekomster, og sørge for at aktiviteten ikke førte til ulemper for annen virksomhet eller hindret forsvarlig teknisk sikkerhet.

Det var to årsaker til at det ble brukt resolusjons form og ikke lovs form. For det første var det tidsfaktoren. En lovbehandling ville ta for lang tid. For det andre visste en ikke på dette tidspunktet om det fantes olje og gass i Nordsjøen.

historie, De første konsesjonsreglene fastsatt,

Et midlertidig regelverk ville være lettere å endre og tilpasse skiftende premisser. Det var et omfattende regelverk, hele 56 paragrafer som skisserte hvordan sokkelen skulle deles i blokker, hvor lenge en undersøkelsesperiode skulle være, avgiftsnivået, selskapenes plikter, royalties og at selskapene skulle betale ordinær inntektsskatt.

Et av de sentrale punktene i resolusjonen var paragraf 33, som sier: «Finner Kongen at nasjonale interesser tilsier det, kan Han bestemme at utvunne petroleumsprodukter helt eller delvis skal ilandføres i Norge.» Denne paragrafen skulle bli en utfordring. Ilandføring av olje og gass til Norge viste seg å være problematisk ved at det ikke var utviklet rørleggingsteknologi til å krysse den dype Norskerenna. Ved de første utbyggingene i Nordsjøen, Ekofisk og Frigg, måtte det gis dispensasjon fra denne regelen.

Gjennom denne resolusjonen og to andre avtaler, skatteloven av 11. juni 1965 som fastla skattenivået og utvinningstillatelsene av 17. august 1965 som fastsatte den enkelte søkers rettigheter og plikter, var forutsetningene for oljevirksomhet på norsk sokkel fastlagt.