Første konsesjonsrunde

Dette var den overlegent største konsesjonsrunden i norsk oljehistorie. Siste frist for innlevering av søknaden var 15. juni samme år. Tildelingene ble kunngjort den 18. august.

Industriminister Karl Trasti la vekt på finansiell styrke, praktisk erfaring og vilje til å bidra positivt i norsk økonomi for tildelingene. I tillegg var det en forutsetning at de som fikk konsesjon brukte baser i Norge, og at norsk industri og arbeidskraft ble benyttet i den utstrekning de var konkurransedyktig på pris og tid. Det ble søkt om 208 blokker, men flere selskap søkte om de samme blokkene så i alt ble det søkt om 81 forskjellige blokker.

Petronordgruppen fikk tre lisenser på leteboring i tolv blokker hver på 500 kvadratkilometer. Petronord forpliktet seg til å gjennomføre et arbeidsprogram på fem borehull i løpet av seks år. Numrene på lisensene var 007, 008 og 009. Tildelingen svarte til en sjettedel av alt som ble delt ut. En fjerdedel av de tildelte blokkene skulle leveres tilbake til staten etter seks år og nok en fjerdedel etter ytterligere tre år. For resten av blokkene var varigheten på utvinningstillatelsen
46 år.

Phillips Petroleum Company søkte på 20 blokker og fikk tolv, det samme som Petronord. Som Petronord hadde Phillips stort sett fått de prioriterte blokkene. Forskjellen lå i at Phillips hadde prioritert yngre strukturer enn Petronord.

For å fordele risikoen byttet Petronord og Phillips 20 prosent av rettighetene i hverandres blokker. Det var kostbart å bore etter olje, og på denne måten spredde de risikoen. På den andre siden ville også mulige fremtidige inntekter bli delt. For Petronord sin del falt byttet veldig heldig ut. I blokkene Phillips hadde fått tildelt ble Ekofiskfeltet senere funnet, noe som førte til store inntekter for både Phillips, og deltakerne i Petronord. Petronord gjorde ingen drivverdige funn i sine lisenser.