Første dykkerløse satellittfelt

Utbyggingen av Øst Frigg skjedde i et nært samarbeid med Kongsberg Våpenfabrikks (KV) oljedivisjon, det senere Kongsberg Offshore. KV var med både i prosjekt- og undersøkelsesfasen og i konstruksjons- og byggefasen. Undervannsteknologien som ble brukt, var basert på forskningsprosjektene Skuld og Super Skuld.

Øst Frigg besto av to atskilte strukturer, noen ganger benevnt som Øst og Sørøst Frigg. Ved en tradisjonell utbygging ville det i 1988 vært nødvendig med to plattformer, men erfaringene fra forskningsprosjektene førte til at det ble plassert to brønnrammer på havbunnen, en over hver struktur.

De to brønnrammene PSA (Production Station A) og PSB (Production Station B) med tilbehør og samle/pumpestasjonen CMS (Central Manifold Station) var alt som ble plassert på Øst Frigg. Mellom Frigg og Øst Frigg gikk det en gassrørledning, en kontrollkabel med elektrisk kraft og en hydraulisk serviceledning. All produksjon og alle kontrollfunksjoner ble styrt fra QP på Friggfeltet gjennom et elektro-hydraulisk kontrollsystem.

Opening_East_Frigg_1988Gassen fra brønnene på Øst Frigg gikk via samlestasjonen CMS og derfra i rør til TCP2 på Frigg. Der var det en egen Øst Frigg modul for mottak av gass og styring av undervannsinstallasjonene. Fra TCP2 ble gassen transportert gjennom den norske Frigg-rørledningen til St Fergus i Skottland og solgt til British Gas under Frigg-kontrakten. Øst Frigg-prosjektet ble et teknologisk pionerfelt for Elf.

Feltet var etter Nordøst Frigg det andre undervannsfeltet på norsk sokkel med fjernkontrollerte brønner, og det første helt plattformløse feltet i drift i Nordsjøen. Feltet ble offisielt åpnet av olje- og energiminister Arne Øien 18. oktober 1988. Da hadde feltet prøveprodusert i flere uker, og fra 1. oktober var det levert kontraktsavtalt gass til British Gas.

Nerheim 1991. En prøvestein på petroleumshushold og unitisering

Jøssang 1996. Utbygging av Frigg-satellittene