8. august 201822. oktober 2020 av Kristin Øye Gjerde

SKULD-prosjektet

Trude Meland, Norsk Oljemuseum

Etter at Frigg var funnet i 1971, oppdaget Elf / Petronord flere marginale felt i nærheten av det store gassfunnet. Feltene ble av operatørene sett på som for små og dermed ulønnsomme å bygge ut. Den norske stat ønsket derimot at alle funn skulle utnyttes og Industridepartementet og Oljedirektoratet anmodet Elf om å vurdere "ukonvensjonelle" produksjonsløsninger på satellittfeltene.

— Skuld-prosjektet

Elf tok initiativ til SKULD-prosjektet, et eksperiment i full skala innen dypvannsteknologi. Forskningsprosjektet ble satt i gang i 1980 og var et ledd i å utvikle et system for å fjernstyre undervannsinstallasjoner på avstander over 20 km. Prosjektet omfattet en forsøksstasjon som ble satt under trykk og utsatt for tilsvarende påkjenninger som en produksjonsenhet ville bli i Nordsjøen. SKULD-modulen skulle ikke brukes innen olje- og gassproduksjon, men kun som forskningsinstallasjon. Hensikten var å utvikle en økonomisk og enkel metode for å utvinne felt på store dyp. I tillegg var det sentralt å utvikle et system som var totalt uavhengig av dykkere. Dette var teknologisk nybrottsarbeid.

Da SKULD-prosjektet ble igangsatt, hadde Elf en viss erfaring med både undervannsteknologi og fjernstyring. Selskapets første forsøk var i Guineabukten i Vest-Afrika. Allerede i 1968 ble det produsert olje fra en brønn på Anguille Marinefeltet, hvor både ventiltre og sikkerhetsventiler sto på havbunnen. Vanndybden var 30 meter. Hovedhensikten med forsøket var å teste fjernstyringsteknikk. Forsøket ble avblåst på grunn av problemer med sand, men erfaringene syntes å vise at det var mulig å vedlikeholde og kontrollere en undervannsinstallasjon uten dykkere. Den neste milepælen for Elf når det gjaldt komplette undervannssystemer kom gjennom utviklingen av Nordøst-Grondin i Gabon i 1976/77. Formålet var å forlenge driften av Grondinfeltet og i tillegg drive forsøksvirksomhet for å forberede Elf til produksjon av olje på dypt vann og under vanskelige forhold. Vanndybden her var på 60 meter. Resultatene fra forsøkene i Gabon var gode, og gav Elf den nødvendige erfaring for å sette i gang forsøk for undervannsproduksjon i Nordsjøen.

SKULD var et forskningsprogram hvor flere store norske selskap og forskningsinstitusjoner deltok. Foruten Elf, som ledet prosjektet, var Norsk Hydro, Statoil, Total Marin Norsk og SINTEF med. Videre spilte Kongsberg Våpenfabrikk en ledende rolle, idet de var betrodd ingeniørstudiene. Konstruksjonen av bunnrammen ble utført av Bjørge Offshore på Husøy-basen og Norges Hydrodynamiske laboratorier (NHL) og Norges Undervannsteknologiske Senter (NUTEC) (i dag NUI) i Bergen deltok også på forskjellige områder.

Første trinn i SKULD-prosjektet var å bygge en simuleringsstasjon for å kunne teste påliteligheten av et fjernstyringssystem, få større erfaring med modulløsninger og teste dykkerløse prosedyrer. Prøvene besto av sammensetting og systemtest av hele produksjonsstasjonen på land. Da disse testene viste seg vellykkede, ble hele SKULD-stasjonen våren 1984 installert på 20 meters dyp rett utenfor kaien på NUTEC-senteret utenfor Bergen. Siste fase var å flytte hele stasjonen en kilometer ut og ned på 90 meters dyp uten hjelp av dykkere. Alt testing foregikk med stort hell. Det ble simulert en produksjonstid på 20 år. Modulkonseptet, sammen med de dykkerløse installasjonsprosedyrene fungerte som planlagt. Fjernstyringssystemet viste seg å være driftssikkert, og resultatene av simuleringstestene viste at systemet var økonomisk forsvarlig. SKULD-teknologien vakte stor internasjonal oppmerksomhet, først og fremst for den funksjonsdyktige fjernstyringsteknologien og at det kunne monteres og opereres dykkerløst.

Med de positive erfaringene fra SKULD i bunnen, satte Elf i gang et nytt forskningsprosjekt, kalt SuperSKULD. Simuleringstestingen av undervannsinstallasjonene hadde vist at utstyret var monterbart og driftssikkert ned til en dybde på 90 meter. Gjennom Super SKULD ønsket Elf å teste om det var mulig å bruke det samme utstyret ned til 300 meter. En test gjennomført i Nord-Norge i 1985 viste at dette var mulig. SKULD-konseptets begrensning lå i at det bare kunne brukes på gassbrønner og ikke oljebrønner. Et nytt forsøksprosjekt ble dermed igangsatt – «OljeSKULD». Det innebar to atskilte program, ett program i Norge kalt Clustoil og ett i Paris kalt Saphir. Målet var å fremstille to forskjellige oljeproduksjonsløsninger, hvor den første var beregnet på de værharde områdene i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, den andre i roligere klimatiske strøk.

Utbyggingene av Øst Frigg kom som et direkte resultat av SKULD-prosjektet. Feltet var et marginalt felt og lå omlag 18 km fra selve Friggfeltet. Det viste seg tidlig at det ikke var lønnsomt å bygge ut på tradisjonelt vis med plattform, men gjennom SKULD ble det utviklet en teknologi som muliggjorde utnyttelse av feltet gjennom havbunnsinstallasjoner. Gjennom teknologien som ble brukt, ble gassen produsert gjennom to stasjoner på havbunnen. Gassen ble tatt opp, sendt til en samlestasjon på bunnen og ført videre i rør til TCP2 på Frigg. Utbyggingen av Øst Frigg ble basert på modulær oppbygging. Det vil si at innholdet i bunnrammene besto av standardiserte moduler som ble senket og satt sammen på havbunnen som byggeklosser som lett kunne skiftes ut enkeltvis dersom det ble nødvendig. Til dette ble det utviklet fjernstyrte verktøy slik at det ikke ville være nødvendig med dykkere.