Gunstig gassalgsavtaleValg av utbyggingsløsning

Forliset av DP1

person Av Trude Meland, Norsk Oljemuseum
Byggingen av det som etter planen skulle bli understellet på den første plattformen på Friggfeltet, boreplattformen (Drilling Platform) DP1 startet sommeren 1973. Stålunderstellet skulle settes ut på feltet sommeren 1974. Det gikk ikke som planlagt.
— DP1-vraket fotografert med Friggkomplekset i bakgrunnen. Foto: Total/Norsk Oljemsueum
© Norsk Oljemuseum

McDermott hadde konstruksjons- og ledelsesansvar. Verftet som skulle bygge understellet var Union Industrielle et d’Enterprises i Cherbourg i Frankrike. Det norske Veritas hadde sertifiseringsansvar og Oceanic ansvar for transport og installasjon på feltet. Byggingen startet sommeren 1973 og var ferdig i 1974 i overensstemmelse med den oppsatte planen. Stålunderstellet til plattformen ble slept til Stavanger i slutten av juli 1974.

Forliset av DP1, feltet,
DP1 klar for utslep. Foto: Total E&P Norge A/S/Norsk Oljemuseum

Men da understellet skulle slepes ut på feltet, startet problemene. Det første som skjedde var at kranfartøyet DB 22 Oceanic som skulle sette understellet på plass på Friggfeltet, knakk under et oppdrag på Ekofiskfeltet et par uker tidligere. Dermed startet letingen etter et nytt kranfartøy. Markedet var rimelig sprengt, men Total hadde et fartøy, ETPM 1601, som skulle brukes til rørlegging, og det ble greit overført til Elf som kranfartøy. Lekteren som skulle frakte understellet fra Stavanger og ut på feltet, skulle være ferdig og forlate verftet i Hamburg i slutten av juli 1974, men tidsrammen sprakk og turen til Stavanger begynte ikke før i begynnelsen av september. På grunn av dårlig vær ble understellet først slept ut Byfjorden i Stavanger 9. oktober 1974.

Forliset av DP1, feltet,
Stålunderstellet til DP1 skal settes på plass. Foto: Total E&P Norge A/S/Norsk Oljemuseum

Sjøsettingen av det 6700 tonn tunge understellet ble foretatt om formiddagen 14. oktober 1974, 1500 meter inn på norsk sokkel og 1600 meter fra det opprinnelige plasseringsstedet som var på britisk side av grenselinjen. Understellet skulle først bringes i vertikal stilling og deretter senkes til 5 – 6 meter over havbunnen før det ble transportert til den nøyaktige posisjonen. Etter at understellet var kommet i vannet, kollapset en av oppdriftstankene, og det begynte å synke. Det økende vanntrykket førte så til at de resterende 15 tankene også kollapset, og konstruksjonen gikk til bunns med den følge at to av plattformbena ble bøyd. Hele konstruksjonen sank på 107 meters dyp. Beregningen av styrken på flyteelementene som skulle sikre at understellet dreide fra horisontal til vertikal stilling på en kontrollert måte, var feil. Stålet i oppdriftstankene var for tynt.

Forliset av DP1, feltet,
Første redningsoperasjon for å redde stålunderstellet til DP1. Foto: Total E&P Norge A/S/Norsk Oljemuseum

Et omfattende redningsarbeid ble satt i gang, og stadig nye forsøk ble gjort for å berge havaristen. To dager etter uhellet løftet kranfartøyet ETPM 1601 understellet et par meter over havbunnen, men dårlig vær satte inn og operasjonen måtte oppgis. På grunn av stadig dårligere vær ble derfor alle videre arbeider utsatt til våren 1975.  Neste hevingsforsøk skulle gå ut på å feste 30 store plastballonger til vraket og la det flyte opp ved hjelp av oppdrift mens kranskipet ETPM 1601 skulle flytte det i riktig posisjon. Testingen av ballongene viste imidlertid materialsvakhet, og prosjektet ble gitt opp. I juli 1975 ble vraket igjen løftet litt fra havbunnen og flyttet nærmere den riktige posisjonen, men det ble etter hvert klart at understellet hadde blitt ytterligere skadet i vinterstormene og ikke kunne reddes. Det ble forlatt på 107 meters dyp med bare toppen stikkende en meter over vannflaten.

Elf trengte nå en ny plattform. I Åndalsnes hadde Total en betongplattform under bygging. Den var planlagt som pumpeplattformen MP1 (Manifold Platform 1). Denne ble konvertert til boreplattform og tok plassen til DP1 som hadde havarert.

Plattformen fikk navnet CDP1 som sto for Concrete Drilling Platform No. 1. Dette førte til at Total måtte bygge enda en plattform som erstatning for den som var konvertert til boreplattform. Det var ikke plass i tørrdokkene i verken Stavanger, Åndalsnes, Skottland eller på Stord. Imidlertid hadde Skånska Cementgjuteriet i Sverige (Skanska) ledig kapasitet i en ny dokk ved Strömstad. Dermed ble plattformen (MCP-01) som skulle gi transporttrykk for gassen på vei mellom Frigg og St Fergus i Skottland bygget der.

Forliset av DP1, feltet,
Forsøk på å flyte understellet med ballonger. Foto: Total E&P Norge A/S/Norsk Oljemuseum

Havariet førte til endringer av de økonomiske kalkylene for utbyggingen av Friggfeltet. Både budsjettet og tidsskjemaet sprakk. Fra våren 1972 til sommeren 1974 steg budsjettet for Friggutbyggingen fra 1,3 milliarder kroner til rundt 5 milliarder.

Havariet med DP1 førte også til et stort press fra eiergruppene, finansinstitusjonene, British Gas Corporation og forsikringsselskapene. Elf måtte gjøre noe, og en omlegging av organisasjonen for utbyggingen av Frigg ble iverksatt. Elf ville ha bedre styring med prosjektet og ikke minst kontroll på kontraktørene. Jean Curutchet ble leder for prosjektet.

Se tekniske tegninger og teknisk dokumentasjon av DP1 i artikkelen Teknisk dokumentasjon DP1.

Kilder:
Lie, Einar; Oljerikdommer og internasjonal ekspansjon. Hydro 1977-2005
Noroil nov 1974, mai 1975

Gunstig gassalgsavtaleValg av utbyggingsløsning
Publisert 13. november 2019   •   Oppdatert 18. september 2020
© Norsk Oljemuseum
close Lukk

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *