Fordelingsspørsmålet

Samfunnsøkonomiske og ressursmessige forhold tilsa at Friggfeltet burde unitiseres, enhetsbehandles. Eierne burde gå sammen om en felles plan for utbygging og drift og bli enige om hvordan utgifter og inntekter skulle fordeles i forhold til eierandeler. Partene måtte blant annet bli enige om størrelsen på feltet og hvor stor del som lå på hvilken side av grenselinjen.

Sommeren 1972 ble spørsmålet om fordelingsnøkkelen et brennhett tema. I januar dette året ble Friggreservoaret beregnet til å inneholde 285 milliarder Sm³ gass, hvorav 57 prosent lå på norsk sokkel. Så boret Total en brønn på britisk side som viste seg å være tørr.

De norske aktørene mente at den tørre brønnen måtte føre til en revurdering av reservoarets størrelse og fordeling, til fordel for Norge. 8. september samme år la begge sider frem et overslag over deres beregninger av reservoarets størrelse og fordeling: Elf/Total mente reservoaret inneholdt 260 milliarder Sm3 gass, hvorav var 52-55 prosent på norsk side, mens Norsk Hydro mente det samlet var 234 – 291 milliarder Sm³ gass i reservoaret, hvorav 65 – 66 prosent var på norsk side.

For å komme frem til enighet foreslo Elf å engasjere uavhengige eksperter som på selvstendig grunnlag kunne tolke dataene og trekke en konklusjon. De andre partene var enige i dette. Valget sto mellom selskapene DeGolyer and MacNaughton og Core Laboratories. DeGolyer and MacNaughton ble foretrukket til oppdraget.

De skulle for det første bestemme grensene for Friggreservoaret, for det andre anslå den totale gassmengde og for det tredje anslå hvor stor del av reservoaret som lå på hver side av grensen. Arbeidet skulle være ferdig 30. september 1974.

Partene forpliktet seg til å godta konklusjonene firmaet kom fram til. Men den britiske og den norske regjeringen stilte seg fritt til om de ville godta konklusjonene. Beslutningen om å konsultere et ekspertfirma ble fastslått i den første offisielle avtalen mellom partene i Frigglisensen, «Frigg Field Expert Agreement» i slutten av mai 1973.

Allerede sommeren 1973 ble det klart at DeGolyer and MacNaughton trengte mer grunnlagsdata, og at det derfor var behov for å skyte ny seismikk. Samtidig ønsket det nyopprettede Oljedirektoratet en uavhengig uttalelse om Friggfeltet. Det engasjerte Core Laboratories til også å foreta en gjennomgang av dataene vedrørende reservoarets størrelse og gi råd om reservoar og produksjon i forbindelse med unitiseringen.

Core Laboratories kom frem til at gassressursene på Frigg var på 242 milliarder Sm³ med 69 prosent på norsk sokkel. Norsk Hydro og Statoil var ikke enige i tolkningen av dataene fra DeGolyer and MacNaughton. De så at det var stor uoverensstemmelse mellom DeGolyer and MacNaughtons tolkninger og Core Laboratories konklusjoner. DeGolyer and MacNaughton hadde kommet frem til at kun 51 prosent av gassreservene lå på norsk sokkel.

Også de franske selskapene måtte innrømme at usikkerhet omkring tolkningen var stor, men var fornøyde med resultatet. Norsk Hydro og Statoil krevde ny boring for å få et bedre beslutningsgrunnlag. De norske selskapene hadde alt å vinne på boring av nye avgrensningsbrønner, selv om prisen pr. brønn var høy (borekostnadene ble estimert til 20 millioner Nkr.).

I september 1974 sa DeGolyer and MacNaughton seg enige i at det var fornuftig med en ny brønn på vestflanken. Statoil og Hydro overbeviste franskmennene om at det var behov for ytterligere tre brønner. Alle fire brønnene ble boret mellom april 1975 og januar 1976. 14. februar 1977, nesten tre år forsinket, undertegnet DeGolyer and MacNaughton sluttrapporten om størrelsen på gassreservene og fordelingen av Frigg. Reservoaret ble estimert til 268,658 milliarder Sm³ hvorav 60,82 prosent var norsk og 39,18 prosent britisk. Rettighetshaverne hadde forpliktet seg til å innrette seg etter konklusjonen.

Norske og britiske myndigheter kunne vurdere rapporten fritt. Etter mye diskusjon aksepterte begge lands myndigheter fordelingen 12. desember 1977. Da var allerede deler av Friggfeltet ferdig utbygget, og produksjonen hadde startet på britisk side.

Les mer om Unitiseringsavtalen

Teksten er basert på et upublisert manuskript av Lars Gaute Jøssang og Birger Lindanger: Pioner på sokkelen. Elf i Norge gjennom 30 år 1962 – 1992 og En prøvestein på petroleumshushold og unitisering, Gunnar Nerheim i Norsk Oljemuseums årbok 1991.