Frigg-avtale på plass

Det ble nedfelt at Friggreservoaret skulle omfatte hovedstrukturen og tilflytende gassholdige lag. Videre ble det utviklet prosedyrer for å kunne avgjøre senere fordelingstvister. Antall plattformer og plassering av dem ble bestemt.

Rettighetshaverne ble pålagt å utarbeide en plan for å sikre forsvarlig produksjon av feltet. Denne skulle revideres en gang i året. Det ble bestemt at det ikke skulle legges hindringer i veien for flytting av personell og gods over grenselinjen. Det skulle utarbeides felles sikkerhetstiltak og sikkerhetsbestemmelser. Det skulle legges to separate rørledninger og feltet skulle drives av to operatører, en for drift og en for transport. Gjennom Frigg Treaty ble Frigg åpnet for kommersiell utnyttelse.

Avtalen kom på plass etter en langvarig prosess som startet kort tid etter at funnet av Frigg. Problemstillingen gikk på hvordan beregningen av størrelsen på gassressursene som lå på hver side av delelinjen mellom de to landene skulle foretas. En slik beregning kalles unitisering. I prosessen ble det leid inn konsulenter for å avgjøre hvor mye som lå på hver side.

Et kompliserende element var at hvis en begynte å utvinne gass fra den ene siden, ville det ta ressurser fra hele gassforekomsten. Den som først begynte å utvinne gass ville ikke bare forsyne seg av hele reservoaret, men i tillegg utvinne den «beste» gassen.

Den 14. februar 1977, altså etter at myndighetene hadde undertegnet Frigg Treaty, overleverte konsulentfirmaet DeGolyer and MacNaughton sluttrapporten om fordelingen av Friggassen mellom Norge og Storbritannia. Konsulenten konkluderte med at reservoaret inneholdt 269 milliarder Sm3 gass. Av dette lå 163,411 milliarder Sm3 på norsk sokkel og 105,247 milliarder Sm3 på britisk sokkel. Det vil si at 61 prosent lå på norsk og 39 prosent på britisk side av delelinjen. 12. desember 1977 aksepterte også norske og britiske myndigheter den fordelingen som konsulentfirmaet hadde foreslått. Friggavtalen representerte et viktig gjennombrudd i internasjonal rett. Dette var første gang to land ble enige om hvordan de skulle utnytte en offshore petroleumsforekomst som helhet, med felles installasjoner på begge sider av grenselinjen ute i havet.

Enigheten mellom Storbritannia og Norge skapte en form for presedens for behandling av andre felt av samme type. Friggunitiseringen la blant annet grunnlag for forhandlingene om delingen av Statfjordfeltet.

Les mer om Unitiseringsavtalen