Month: april 2018

Etter 27 års sammenhengende og sikker drift hadde den norske delen av Frigg levert 116 milliarder m3 gass, som i sin helhet var eksportert til Storbritannia. Gassen hadde en verdi på 95 milliarder kroner (2007 kr).[REMOVE]Fotnote: Ved nedstengningen var det tre lisenspartnere på norsk side: Total E&P Norge AS 47,13 prosent, Norsk Hydro Produksjon AS 32,87 prosent og Statoil ASA med 20 prosent.
På britisk side hadde Total E&P UK plc 100 prosent av rettighetene. På 1980-tallet da produksjonen var på det høyeste, leverte Frigg alene nesten 18 milliarder m3 gass per år til britene. Det utgjorde over en tredjedel av landets behov for gass til husholdningene og til å holde industrien i gang.

Etter at brønnene var plugget og stengt ned fortsatte arbeidet med fjerning og opprydning. Avslutningsplanen som var blitt godkjent av både norske (2004) og britiske myndigheter (2003), sa at alt skulle renses og fjernes bortsett fra betongunderstellet til tre plattformer, CDP1, TP1 og TCP2. Disse betongkolossene ville bli stående igjen som minnesmerker over gassfeltet. «Saipem 7000», verdens største kranfartøy, skulle løfte og fjerne plattformmodulene for videre opphugging og gjenbruk. 20 000 tonn skulle fraktes til Shetland, mens de resterende 65 000 tonn stål skulle til Aker Stord for opphugging og resirkulering. Hele fjerningsoperasjonen er beregnet ferdig i 2012.

I rivingsfasen ble antall ansatte på Frigg gradvis redusert, mens kontraktører tok seg av selve rivingsarbeidet. Et konsortium bestående av Aker Kværner Offshore Partner, Saipem, Shetland Decommissioning Company og Aker Stord sto for rivingsjobben.

21. juli 2006 reiste de siste Friggansatte fra Frigg. «Vemodig», syntes feltsjef Christian Idsøe. Avslutningen ble markert på helidekket med ferske reker, alkoholfri sjampanje og Øystein Sundes vise «Skal det være noe mer før vi stenger» som bakgrunnsmusikk. Punktum var satt for det mange syntes hadde vært en god arbeidsplass gjennom mange år.

Farvel Frigg, historie,

Allerede tidlig på 1970-tallet la norske myndigheter vekt på å fremme leveranser fra norske bedrifter til oljeindustrien. I konsesjonsrundene for tildeling av utvinningstillatelser på norsk sokkel, ble det lagt inn føringer for etablering i Norge og bruk av norske leveranser. De politiske føringene var med på å gi et mer norsk preg på oljevirksomheten, men fornorskningsprosessen tok tid, og slo ikke inn for fullt før på 1980-tallet. Mot slutten av 1970-tallet ble blant annet utbyggingen av Frigg gjennomgått i en kostnadsanalyse av utbyggingsprosjekter på norsk sokkel. En rekke utbyggingsprosjekter viste kostnadsoverskridelser i forhold til innledende kalkyler. Det ble satt ned et eget statlig utvalg, kalt «Moe-utvalget», for å analysere utviklingen. Utvalget leverte i 1980 en omfattende rapport om utviklingen av de forskjellige utbyggingsprosjektene på norsk kontinentalsokkel. Rapporten fikk tittelen «kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel».

Fordeling av Frigg-kontraktene pr. høsten 1978.
Tabell satt opp av Elf til Kostnadsanalysen bind 2, s.104

I kostnadsanalysen kom det fram flere momenter som kunne føre til overskridelser. Et av momentene var hvilket land leveransene kom fra, som vist i tabellen ovenfor.

Tallmateriell i kostnadsanalysen viste at ca. 26 prosent av de samlede leveransene til utbyggingen av Frigg stammet fra Norge, mens 37 prosent kom fra Frankrike. Frankrike sto altså for de største leveransene totalt sett, men det som er verdt å legge merke til er at andelen norske leveranser økte gjennom utbyggingsperioden.

TP1 installeres, forsidebilde, historie,

Utbyggingen var delt i faser. Fase I var utbyggingen på britisk side, fase II på norsk side, og fase III installasjon av kompressoranlegg. I løpet av fase I og første del av fase II, var det relativt beskjeden norsk deltagelse utover lokale tjenester. Et unntak var bygging av understellet til den pumpeplattformen som senere ble konvertert til boreplattform 1 (CDP1). Denne ble bygget i Åndalsnes av Norwegian Contractors som underleverandør til den franske Doris-gruppen. Norske leverandører hadde en fordel ved bygging av betongplattformer, som krevde dype fjorder for bygging og kort transportavstand. En tilsvarende satsing på britisk side skjedde ved byggingen av Frigg TP1 i Skottland. Betongplattformen MCP-01 ble bygget i Sverige, på grunn av ledig byggekapasitet.

Leveranser til utbyggingen, økonomi og samfunn,

I fase II økte den norske andelen fra 17 prosent til 33 prosent, mens den britiske andelen sank fra 22 prosent til 7 prosent. Det skyldtes i hovedsak at Norwegian Contractors fikk kontrakten på konstruksjon og bygging av betongunderstell og dekk til behandlings- og kompresjonsplattform nr. 2 (TCP2). Også TCP2 ble bygget i Åndalsnes. Oppdrag med bygging og oppkobling av moduler gikk bl.a. til franske Spie Batignolles/Vigor sin avdeling i Orkanger. Oil Industry Services i Kristiansand kom inn i oppkoblingsfasen som underleverandører.

Leveranser til utbyggingen, økonomi og samfunn,

I fase III av Frigg-utbyggingen, med installasjon av kompressorer på TCP2, fikk norsk industri over halvparten av alle kontraktene. Norske myndigheter så det som ønskelig at Elf plasserte ordrene for kompresjonsmodulene i Norge. Den norske andelen av varer og tjenester til Frigg var lavere enn den norske stat forventet. De norske verkstedenes anbud var ved flere tilfeller ikke konkurransedyktige. På grunn av politiske føringer fikk norske bedrifter likevel flere kontrakter. Den største kontrakten gikk til et samarbeid mellom Spie Batignolies og Vigor med Ponticelli som underleverandør av rør. Modulen med strømgeneratorene og prosesskontroll ble bygget i Orkanger. Til sammenligning kom omtrent halvdelen av de totale leveransene til Statfjord A fra norske bedrifter, og 10 prosent av kontraktene med norske bedrifter ble regnet å ha vært inngått på ikke forretningsmessig basis. Med dette menes at anbudene fra utenlandske bedrifter hadde vært lavere enn de norske, men norske anbud ble valgt for å bidra til å bygge opp norsk leverandørindustri.

Et av formålene med kostnadsanalysen var å undersøke om kjøp av norske varer og tjenester hadde medført kostnadsøkning. Undersøkelsen slo fast at kostnadsøkningen ved bruk av norske leverandører ikke var særlig stor i forhold til totalkostnadene. Høsten 1978 ble utbyggingsprosjektet kalkulert til å ha kostet 10,5 milliarder kroner. I forhold til et kostnadsestimat på 2,9 mrd fra 1974 utgjorde det en økning på 7,6 mrd. kroner, over en tredobling av kostnadene. Hele 1,2 mrd. av overskridelsene var knyttet til havariet med DP1. Merkostnader til bruk av norske leveranser ble regnet å være 50 millioner kroner, da anbudsprisene til verksteder i Norge ofte lå over anbud fra utlandet. I følge kostnadsanalysen skyldtes størstedelen av overskridelsene kostbare tekniske løsninger, gjerne i kombinasjon med bruk av konsulenter og svak styring fra operatøren. I tillegg kom en rekke store utbyggingsprosjekter samtidig, og drev opp prisnivået.

Leveranser til utbyggingen, økonomi og samfunn,

I forhold til de samlede overskridelsene på utbyggingen av Frigg, utgjorde merkostnader til norske leveranser en liten del. Mange hadde fryktet at de politiske føringene om norske leveranser ville føre til sterk økning i kostnader, men det viste seg at kostnadsøkningen ble relativt liten. Den tidsbestemte kontrakten på gassleveranser gjorde at framdrift ble prioritert på bekostning av kostnadskontroll. Forsinkelser som oppsto i forbindelse med tapet av understellet til plattformen DP1, kunne til en viss grad spares inn ved å få leveranser fra Norge. Gjennomføringen av Frigg-prosjektet kom i en tid med stekt stigende kostnadsnivå innen leveranser til oljebransjen. Samtidig ble det brukt nye tekniske løsninger, som viste seg vanskelig å kostnadsberegne.

Litteratur
Moe, Johannes (red): Kostnadsanalyse norsk kontinentalsokkel, 1981.
NOU 1999, 11: Analyse av investeringsutviklingen på kontinentalsokkelen

Høsten 1985 startet Elf med å redusere kostnader ved å redusere antall ansatte i Elfs organisasjon for fullt. Det var uråd å opprettholde en stab på totalt rundt 1 600 ansatte i Norge. Prognosene viste at det ville bli en gradvis nedgang i produksjonen på Frigg, og den kunne komme til å avsluttes rundt 1995.[REMOVE]Fotnote: Elf Aquitaine Norge A/S, annual report for 1985, p 40: Elf today.

Oljeprisfallet i 1986 gjorde at oljeselskapene generelt satte ned aktivitetsnivået, og det ble en internasjonal trend å nedbemanne og rasjonalisere. I kurven under sees en markant nedgang i antall ansatte i Elf Aquitaine Norge fra 1600 i 1985 til nærmere 1000 ansatte i 1991.

Fra 1991 til 1994 økte antall ansatte noe, på grunn av utbyggingsprosjektene Lille-Frigg og Frøy, men på begynnelsen av 1990-tallet var det klart at lønnsomheten i produksjonen fra Frigg gikk nedover.[REMOVE]Fotnote: Elf Aquitaine Norge, annual report for 1992, p 8: Employees Tidspunktet for nedstengning av hele feltet ville bare ligge få år fram i tid dersom driftskostnadene ikke ble redusert. For å tilpasse organisasjonen til et lavere lønnsomhetsnivå ble «Prosjekt ’94″satt i gang. Ved hjelp av sluttvederlag og førtidspensjonering ble antall ansatte i Elf redusert fra 1039 til 873 fra begynnelsen av 1994 til utgangen av 1995.

I september 1996 ble kampanjen «Change ’97» lansert som fortsettelse av nedbemanningsprosessen, med fordelaktige sluttpakker. Ved slutten av 1997 var antall ansatte nede i 558. Ved nok en prosess ble ytterligere 99 ansatte overført til Norsk Hydro i forbindelse med at Hydro ble operatør for Heimdalfeltet 1. januar 1998.[REMOVE]Fotnote: Elf Petroleum Norge, annual report 1997, employees and organisation.

I sammenheng med nedbemanningen ble det i 1997 gjennomført en omfattende omlegging av driftsorganisasjonen og driftsfilosofien for Frigg. Prosjektet for omlegging av driften ble kalt FUTOP, Future Operations – framtidige operasjoner. FUTOP ble utført av Elfs egen organisasjon hvor blant annet teknikerne offshore ble tatt aktivt med i planleggingen og gjennomføringen.[REMOVE]Fotnote: Hansen, Christian: From a Chinese butterfly to nails. Paper at the 23rd World Gas Conference, Amsterdam, 2006.

Alt forebyggende vedlikehold ble underkastet en kritisk vurdering, som resulterte i en reduksjon av vedlikeholdsprogrammet på 41 prosent. En vurdering av vedlikeholdet viste at kun 10-15 prosent av materielle skader og feil var så viktige for fortsatt drift at de umiddelbart måtte repareres. Resten kunne vente til et spesialisert team kunne rykke ut. Det ble satt i verk en ny organisasjonsmodell med flatere struktur, hvor flere mellomledere ble fjernet og det ble opprettet flerfaglige grupper med utstrakt selvstyre og ansvar.

Driftskostnaden for Frigg ble redusert med omkring 40 prosent i forhold til begynnelsen på 1990-tallet. I Elf Petroleum Norges årsrapport for 1998 ble det antatt at Frigg skulle stenges ned 1. oktober 2001., men omleggingene var med på å gjøre driften av Frigg lønnsom helt til høsten 2004.

For å få økt fleksibilitet i den siste driftsfasen, ble det i 1999 det inngått en kontrakt med Aker om vedlikehold på Friggfeltet. Aker hadde lang erfaring som kontraktør på Frigg, og hadde hatt ansatte ute på feltet i flere år. En del av de ansatte i Elf ble overført til Aker, men fortsatte sine oppgaver på Frigg. Ved å gå over til Aker, kunne de overføres til andre felt etter hvert som bemanningen på Frigg ble redusert. Dermed ble vedlikehold, modifikasjoner og støttefunksjoner for en stor del utført av kontraktøransatte, som hadde god kjennskap til Frigg.[REMOVE]Fotnote: http://www.akerkvaerner.com/internet/AboutUs/AkerKvaernerGroup/GroupStructure/MMO+Europe/Projectsandexperience.htm

Total sitt arkiv består av flere deler på grunn av flere fusjoner. Mange avdelinger og kontorer har også hatt egne arkiv. Dokumentene omhandler ikke bare Frigg, men også selskapets ordinære drift. Det andre arkivet er fra EANOF og består også av flere deler; Fagforeningens eget saksarkiv, materiale fra Hovedverneombud og fra Arbeidsmiljøutvalget. Materiale fra Elf Aquitaine Norge finnes også i arkivet. Dette skyldes at representanter fra fagforeningen satt i selskapets styre.

Statsarkivet i Stavanger har inngått en deponeringsavtale med Total E&P Norge AS, og slik forpliktet seg til å oppbevare materialet selv om det formelt fortsatt tilhører arkivskaper. I utgangspunktet vil offentlig bestemmelser om taushetsplikt følges, men forespørsler om innsyn og bruk av arkivet skal behandles av selskapet inntil avtalen eventuelt endres en gang i fremtiden.

Før materialet ble ordnet hadde det et omfang på 160 hyllemeter. Etter ompakking har det blitt redusert med 50 prosent. Vårt utvalg har til hensikt å dokumentere et tverrsnitt av Friggaktivitetene. Og da ikke utelukkende det som går direkte på utbygging og drift av Frigg, men også nødvendig kontekst dokumentasjon. Derfor er også de landbaserte aktiviteter og generell selskapshistorikk viet plass. Vi har videre forsøkt å konsentrere oss om selskapsinterne arkiver som ikke finnes andre steder. Informasjon som har vært rapportert inn til myndighetene (Oljedirektoratet og departementet) er i liten grad tatt vare på i dette prosjektet. Det vil likevel bli en del av statsarkivets arkivtilfang når disse offentlige arkivene avleveres til Arkivverket.

Statsarkivet har bare valgt ut en liten promille av det antall tekniske tegninger som er produsert i forbindelse med bygging og drift av installasjonene på Friggfeltet, til sammen 140 tegninger. Av typer tegninger som bevares er flytskjemaer, fasadetegninger, etasjesnitt og kart over brønn- og rørbaner.

På Statsarkivet i Stavanger finnes også andre arkiv som inneholder materiale som omhandler Frigg. Av de viktigste kan nevnes Oljedirektoratets arkiv og arkiv fra Industridepartementet; Oljekontoret. Sistnevnte er arkivmateriale Oljekontoret i sin tid overleverte Oljedirektoratet og som siden ble overlevert Statsarkivet.

I tillegg er det mulig å finne over tusen avisartikler skrevet om Friggfeltet, i Norsk Oljemuseums egen avisdatabase eller i artikkeldatabasen til Stavanger Aftenblad.

Oljearbeidere fra alle verdens hjørner trakk mot byen, blant disse var det mange fransktalende. Elf hadde funnet Friggfeltet og startet oppbyggingen av en organisasjon i Stavanger. Mange ble hentet fra Frankrike, og flere hadde med seg sin familie. De fleste skulle bli i Norge i to til fem år og trengte skole til barna. I 1972 ble den franske skolen opprettet. Den leide lokaler på Kampen skole, hvor den fortsatt holder til. Skolen ble opprettet som en følge av at oljeindustrien etablerte seg i byen, men Elf eller andre selskap hadde ingenting direkte med opprettelsen eller driften av skolen å gjøre. For Elf-ansatte var det et fantastisk tilbud. Barna som hadde gått på fransk skole i Frankrike eller skulle fortsette skolegangen i Frankrike, kunne gå på skole med fransk læreplan og undervisning på fransk.

Skolen er privat og ligger under «Mission Laïque Française», en organisasjon som driver skoler utenfor Frankrike hvor store franske firma opererer.¹  Lærerne er franske og de kommer til Stavanger for å undervise i perioder på tre år.

I 1977 var det 100 franske barn og ungdommer som gikk på skolen. Utover 1980-tallet skjedde en fornorsking av oljeindustrien. Nordmenn hadde tilegnet seg nødvendig kompetanse og var klare til å overta, og behovet for import arbeidskraft til industrien ble mindre. Dette gjaldt også for Elf. Færre franske familier kom til Stavanger. På 1990-tallet sank elevmassen på skolen. For å hindre at skolen skulle bli nedlagt, ble norske elever invitert til å søke på videregående trinn. Det eneste som krevdes var at elevene hadde fransk fra ungdomskolen. Dette var nødvendig siden all undervisning foregikk på fransk.

I dag har skolen mellom 60 og 70 elever, både franske og norske. Det er barnehage for barn mellom tre og seks år, og skole fra første klasse på barneskolen til og med første trinn på videregående.

Skolen er selvstendig, i motsetning til Fransk – norsk kultursenter som ligger under den franske ambassaden, men den har et nært samarbeid med kultursenteret. Mediateket blir flittig brukt, og i tillegg bruker elevene senterets lokaler til å stille ut kunst de lager på skolen.

¹Mission Laïque Française er en organisasjon som driver skoler utenfor Frankrike hvor store franske firma opererer. Formålet er å spre fransk språk og kultur ved å oppmuntre til dialog mellom kulturer. Minestère des Affaires Ètrangères.

I størrelsesorden 95 milliarder nkr har gått i direkte skatter til den norske stat (2007 kroneverdi). Fra Friggfeltet med satellittfelt ble det utvunnet 190 milliarder m3 gass.

Feltet viste seg å inneholde hele 40 prosent mer gass enn antatt da produksjonen på feltet startet. 78 prosent av gassen i reservoaret ble produsert. Målsetningen fra den norske stat er at 75 prosent av gassen i et reservoar skal utvinnes, så denne målsetning ble innfridd med god margin.

Frigg har betydd mye – for Norge som gassnasjon, for norsk økonomi og for eierne. I tillegg har feltet med satellittfelt hatt stor betydning for Storbritannia. I begynnelsen på 1980-tallet dekket Frigg-gassen bortimot en tredjedel av all gass brukt på De britiske øyer. Frigg gav også et viktig bidrag til utvikling av teknologi på norsk sokkel og til norsk leverandørindustri.