Funnet av det største gassfelt på land utenfor USA og Sovjetunionen i den nederlandske provinsen Groningen i 1959 var den direkte foranledning til at flere av verdens oljeselskap begynte å interessere seg for Nordsjøen.

Norge proklamerte ved kongelig resolusjon av 31. mai 1963 overhøyhet over kontinentalsokkelen: "så langt havets dybde tillater utnyttelse og utforskning av naturforekomstene, uten hensyn til de ellers gjeldende sjøgrenser, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til andre stater".

«Lov om undersjøiske naturforekomster» ble vedtatt av Stortinget 21. juni 1963. Den slo fast at staten var grunneier på det som senere skulle bli definert som den norske kontinentalsokkelen, og at regjeringen kunne gi tillatelser til å utforske og utnytte forekomster av naturressurser.

Petronordavtalen ble underskrevet 16. januar 1964 og var en samarbeidsavtale mellom franske oljeselskap og Norsk Hydro om å drive letevirksomhet og utnytting av eventuell olje og gass på norsk kontinentalsokkel. Avtalen ble initiert av de franske selskapene og franske myndigheter.

Continental Shelf Act av 1964 la rettighetene til den britiske kontinentalsokkelen inn under den britiske kronen.

Den 10. mars 1965 ble det inngått en avtale mellom Norge og Storbritannia om hvordan delingen av kontinentalsokkelen skulle foregå. Det ble bestemt at midtlinjeprinsippet skulle legges til grunn.

I kongelig resolusjon av 9. april 1965 ble det fastsatt regler for "utforskning og utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster".

Petropar Norge A/S (det senere Elf Norge A/S) ble etablert den 15. juni, akkurat i tide for innlevering av søknad til første konsesjonsrunde for norsk sokkel.

Den 13. april 1965 kunngjorde den norske staten at 278 blokker var tilgjengelige for søknad om eksklusiv utvinningstillatelse. Norsk kontinentalsokkel sør for Stad - 62 grader nord - ble oppdelt i 36 kvadranter. Hver kvadrant besto normalt av 12 blokker, som hver hadde en størrelse på 15 breddeminutter og 20 lengdeminutter.

"BP Strikes gas...North Sea Klondike", var overskriften i britiske aviser etter at Sea Gem plattformen hadde funnet gass i det sørlige Nordsjøen, 68 kilometer fra River Humber. Dette var første rigg som fant hydrokarboner på britisk sokkel. Feltet fikk senere navnet West Sole Field. Sea Gems brønn var den fjerde i britisk farvann.

I desember 1965 ble de franske statseide selskapene RAP og BRP (Elf) fusjonert til selskapet Entreprise de Recherches et d'Activités Pétrolières - ERAP. Fusjonen trådte i kraft fra 1. januar 1966.

I 1965 satte Petronordgruppen i gang en rekke seismiske undersøkelser på norsk sokkel sør for 62. breddegrad.

Navnet Elf og Elflogoen ble introdusert den 27. april 1967. I begynnelsen av 1960-årene ble flere franske salgsselskaper for oljeprodukter (Caltex, La Mure, CFPP, Avia og Lacq) slått sammen i regi av Union Générale des Pétroles. Det ble nødvendig i finne et felles varemerke til bruk på bensinstasjoner og lignende.

Før første konsesjonsrunde hadde Petropar - det senere Elf - ingen form for organisasjon eller ansatte i Norge. Alle planer ble lagt fra Paris. De ble fulgt opp lokalt enten via ambassaden, Eirik Poulsson som var Petropar sin advokat i Norge, eller andre mellommenn, representanter for Norsk Hydro eller utsendte representanter fra selskapet i Paris.

"Ocean Viking" startet boringen av det første hullet til Petronordgruppen i blokk 16/6 den 7. november 1967. Det var den tiende brønnen som ble boret på norsk sokkel. Vanndybden var 117 meter. Det ble boret ned til 2016 meter. Boringen ble avsluttet i midten av januar 1968 med konklusjon at brønnen var tørr.

21. mai 1968 utlyste industridepartementet 68 nye blokker i Nordsjøen.

15. juni 1968 ble det funnet hydrokarboner på feltet som senere fikk navnet Cod. Det var Phillips Petroleum Company som opererte feltet. Funnet besto i første rekke av gass og kondensat og lite olje.

Ekofiskfeltet er populært kalt den store julegaven til Norge. Lille julaften 1969 ble den siste letebrønnen på blokk 2/4 plugget i visshet om at det var gjort et stort funn.

På britisk side ble den tredje konsesjonrunden utlyst i 1969, og den 8. juni 1970 ble lisens nummer P118 for blokk 10/1 tildelt til Total.

Etter at Petronordgruppen hadde funnet et stort gassfelt på blokk 25/1, ble feltet gitt navnet Frigg, etter den fremste gudinnen i norrøn mytologi. Friggfeltet var det første i en hel rekke felt på norsk sokkel som fikk navn hentet fra norrøn mytologi.

Ekofisk-funnet ble et skille i norgeshistorien. Med visshet om at det fantes olje og gass på norsk sokkel ble norske politikere og industriinteresser ble mer selvbevisste og begynte å stille krav om deltakelse og å sikre seg profitt fra oljevirksomheten.

Våren 1971 begynte Petronordgruppen med leteboring i områder som i følge seismiske undersøkelser virket lovende. Prøveproduksjonen på Ekofisk skulle starte til sommeren og leteboring i Nordsjøen ble sett på med mye større optimisme enn tidligere. Det var også gjort en rekke funn på britisk sektor.

Fra 1967 hadde Elf Norge AS kontor både i Oslo og i Stavanger. Den administrative avdelingen av selskapet lå til kontoret i Oslo, mens den tekniske avdelingen ledet av Paul le Rest lå i Stavanger. I 1971, straks etter funnet av Friggfeltet, ble det bestemt at den administrative avdelingen av Elf også skulle til Stavanger.

I januar 1972 boret "Ocean Traveler" en brønn i blokk 10/1 på britisk side.

"Centre de Coordination de Projet Frigg", koordinasjonskontoret for Friggprosjektet, fikk flere utbyggingskonsepter til vurdering.

Industridepartementet erklærte offisielt at operatørene regnet Friggfeltet som økonomisk drivverdig. Feltet ble på den tid ansett som det største offshore gassfeltet oppdaget i verden.

Elf hadde siden 1967, da selskapet slo seg ned i Stavanger, leid baseområde og kontorbygg av Torolf Smedvig og Norsea på Strømsteinen. På grunn av funnet av Friggfeltet og at den administrative delen av Elf ble flyttet fra Oslo til Stavanger, ble området snart for lite.

Friggreservoaret ligger på grensen mellom Norge og Storbritannia. TOM-gruppen, med Total som operatør, hadde lisens på den britiske siden, og Petronord, med Elf som operatør, hadde lisens på norsk side. Før utbyggingen av feltet kunne starte, var det flere forhold som måtte avklares.

Den 25. mai 1973 gjorde staten bruk av sin opsjonsrett på fem prosent i Petronordgruppen. Eierandelen ble overført til det nyopprettede statlige oljeselskapet Statoil.

Lisensinnehaverne for Frigg inngikk en prinsippavtale om unitisering av gassressursene 9. juli 1973. Hovedavtalen, eller "Frigg Main Agreement", slo fast at feltet skulle oppfattes som en enhet og at den enkelte deltakers endelige utbytteandel skulle være avhengig av eierandel og av reservoarfordelingen.

11. juli 1973 ble tredje konsesjonsrunde på norsk sokkel utlyst. Utlysningsrunden var blitt utsatt gang på gang siden den først ble varslet i 1971.

Øst Frigg var et satellittfelt tilknyttet Friggfeltet. Det lå på 110 meters vanndyp, 18 km fra selve Friggfeltet. Utvinningstillatelsene fikk numrene 024 i blokk 25/1 og 026 i blokk 25/2 som ble tildelt i andre konsesjonsrunde i 1969 og utvinningstillatelse 112 i blokk 25/2 som ble tildelt i 1985.

Vinteren 1973 huskes av mange for de bilfrie søndagene i Norge. "Oljekrisen" gjorde at det ble innført restriksjoner i oljeforbruket.

Den 28. mars 1974 oppdaget Esso gassfeltet Odin i blokk 30/10 mellom 1997 og 2067 meter under boredekket på riggen "Drillmaster". Blokken ble tildelt i andre konsesjonsrunde i 1969 og utvinningstillatelsen fikk nummer PL030.

Odin var den fremste av alle gudene og bodde i Valhall. Han var gift med Frigg. Odin hadde tilnavnet den allvise.

Våren 1974 oppdaget Elf Nordøst Frigg da boreriggen "Deepsea Driller" påtraff 60 meter gassførende resrervoar 1920 meter under havbunnen. Funnet lå 18 km nordøst for Frigg i blokken 25/1.

På 1970-tallet var det ikke teknisk mulig å krysse den 360 meter dype norskerenna med gassrør. Stortinget bestemte derfor at gassen fra Frigg skulle gå til St Fergus i Skottland.

Byggingen av det som etter planen skulle bli understellet på den første plattformen på Friggfeltet, boreplattformen (Drilling Platform) DP1 startet sommeren 1973. Stålunderstellet skulle settes ut på feltet sommeren 1974. Det gikk ikke som planlagt.

Frigg var verdens største offshore gassfelt da utbyggingen fant sted.

I 1975 ble Jean Curutchet utpekt som Friggdirektør og fikk etter hvert tilnavnet "Mr. Frigg". Med seg fikk han en teknisk direktør med koordinerings- og kontrollansvar for de industrielle delprosjektene og en sjefscontroller.

Lisensen for Alwynområdet ble gitt i 1965 til Total Oil Marine (33,33 prosent) som ble operatør og Elf UK (66,67 prosent). Alwyn området ligger på britisk sektor i Nordsjøen 160 kilometer øst for Shetland, 440 kilometer nordøst for Aberdeen og 110 km nord for Frigg.

Boligplattformen QP (Quarters Platform) var boligplattform for de tre sentrale installasjonene på feltet, men den var også nervesenteret for Friggfeltet med kontrollrom, helikopterdekk og telekommunikasjonsutstyr.

Concrete Drilling Platform 1 - CDP1 - var en bore- og produksjonsplattform på den britiske siden av Friggfeltet.

Flammetårnet ble utformet av Elf og verftet CFEM (Compagnie Francaise d'Enterprises Metalliques) i fellesskap. Det ble bygget av CFEM i Rouen og installert i oktober 1975.

I kjølvannet av havariet av DP1 understellet 12. oktober 1974 økte pågangen fra pressen.

Under boringen i forbindelse med å definere størrelsen på Friggfeltet og fordelingen på norsk og britisk side, oppdaget Petronord Lille-Frigg i 1975 i blokk 25/2.

I forbindelse med installasjon av plattformene på Friggfeltet, ble det behov for et sted å bo for arbeidsfolkene i den hektiske byggeperioden. Boligplattformen QP var ikke ferdig til bruk før i 1977. Slik oppstod det behov for midlertidige boligkvarter.

Med virkning fra 1. januar 1976 ble det etablert en egen prosjektorganisasjon for hver av plattformene.

Den 1. januar 1976 ble Société Nationale Elf Aquitaine (SNEA) opprettet. Selskapet ble vanligvis omtalt som "Elf Aquitaine".

10. mai 1976 ble endelig Frigg Treaty, unitiseringsavtalen, undertegnet av norske og britiske myndigheter i London. Avtalen bekreftet i hovedsak hva operatørene og operatørgruppene var blitt enige om.

DP2 var en bore- og produksjonsplattform på den norske siden av Friggfeltet.

I juni 1976 ble pumpe- og gasskompresjonsplattformen 14/9 MCP-01 installert omtrent midtveis mellom Frigg og St Fergus i Skottland. Forkortelsen MCP står for "Manifold Compression Platform". Plattformen er en del av rørledningssystemet og fungerte som pumpe og trykkgiver for den norske og britiske gassrørledningene og var viktig i forhold til rørrenseoperasjoner. Selskapet Total Oil Marine var operatør for transportsystemet og St Fergus terminalen.

Frigg TP1 var en av to gassbehandlingsplattformer på Frigg. Den sto på den britiske siden av grenselinjen og prosesserte gassen fra bore- og brønnhodeplattformen CDP1 før gassen ble transportert gjennom den britiske rørledningen til St Fergus i Skottland. TP1 står for Treatment Platform No. 1 og betyr behandlingsplattform nr. 1.

Helt fra Frederic Isoard kom til Norge som ny administrerende direktør i Elf Norge AS i 1976 hadde han arbeidet med å få til en god kommunikasjon med de ansatte. Tre måneder etter at han kom til Norge tok han initiativ til å opprette en Staff and management committee, Staff-komiteen.

Etter en rask behandling godkjente det norske Storting enstemmig "Agreement between the Government of the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland and the Government of the Kingdom of Norway relating to the Exploitation of the Frigg field Reservoir and the Transmission of gas therefrom to the United Kingdom" som er det offisielle navnet på Frigg traktaten!

Husforeningen på Frigg, Elf Aquitaine Norge Offshore Forening (EANOF) ble stiftet i mai 1977. Fagforeningen ble etablert etter modell av Ekofisk-komiteen som hadde eksistert siden 1973.

Petronordavtalen ble inngått 1. september 1965 og var tidsbegrenset til å gjelde i 12 år. Da avtalen gikk ut 20. juni 1977 valgte Norsk Hydro å trekke seg fra Petronordsamarbeidet.

TCP2 (Treatment Compression Platform 2) behandlet gassen fra boreplattformen DP2. Etter hvert tok den også imot gass fra satellittfeltene Nordøst Frigg, Odin, Øst Frigg, Lille Frigg og Frøy. Sistnevnte leverte også olje.

QP plattformen var klar til innflytting den sommeren 1977. Den hadde fire etasjer over dekk, hver på 1000 m2.

På midten av 1970-tallet kom det stadig inn klager til Fiskeridirektoratet fra fiskere som hadde fått redskaper ødelagt av skrap som lå på havbunnen. Bare i 1976 kom det inn 1200 meldinger om skader i hele Nordsjøområdet.

I august 1977 ble sykepleieren Svanhild Rolfsen fast ansatt på Frigg som, sannsynligvis, den første kvinne i verden offshore.

Stortinget bestemte i 1974 at alle bedrifter over 50 ansatte skulle ha et arbeidsmiljøutvalg som skulle se til alle forhold for arbeidstakerne.

Den 11. september 1977 ble det gjennomført en vellykket test av mottaksterminalen på St Fergus i Skottland og på rørledningen. Anlegget var fullt operativt 13. september.

TP1 var en prosessplattform som behandlet og tørket gassen som kom fra bore- og brønnhodeplattformen CDP1 før den ble sendt i rørledningen Frigg UK Transport (FUKA) til Skottland.

Den 13. september 1977, etter at de sju første brønnene var ferdig boret på CDP1, ble feltet åpnet. Gassen strømmet fra den britiske siden av feltet over til TP1 og videre i den britiske rørledningen til St Fergus i på østkysten av Skottland. Året etter ble fase to med plattformene på den norske delen av feltet satt i drift. (Den største produksjonen fra hele feltet ble oppnådd mellom 1980 og 1986 med 17 milliarder Sm3 gass pr. år. Gassmengden tilsvarer 30-40 prosent av Storbritannias forbruk av naturgass).

Boringen av produksjonsbrønnene under CDP1 startet i 10. november 1976. Det var 24 brønner i alt som var gruppert med 12 brønnhoder på hver side av en brannvegg.

Etter aksjeloven skulle det opprettes en bedriftsforsamling i alle bedrifter over 200 ansatte. Den 1. oktober 1977 ble bedriftsforsamling opprettet i Elf.

Boringen av de første brønnene kom i gang i november 1977, og i august 1978 ble den første gassen produsert. Dette var ett år etter at den første gassen kom fra CDP1. På grunn av Frigg reservoarets spesielle kvaliteter med høy permeabilitet ble produksjonsbrønnene konsentrert på et lite område på 5 km² (reservoaret dekket et område på 115 km²).

Selv om det var oppnådd enighet om utbygging av Friggfeltet mellom operatørguppene og mellom Norge og Storbritannia, og unitiseringsavtalen var på plass 1976, var uenigheten om størrelsen og fordelingen av Frigg fortsatt uavklart.

Kong Olav V foretok den offisielle åpningen av Friggfeltet den 8. mai 1978. Kongen ankom med helikopter og ble mottatt av representanter fra britiske myndigheter og representanter fra Friggruppen med Elf Aquitaine i spissen.

Den 9. mai 1978 ankom dronning Elizabeth II sammen med hertugen av Edinburgh St Fergus for å foreta den offisielle åpningen av mottaksterminalen for gassen fra Frigg.

15 blokker ble utlyst i denne konsesjonsrunden. Myndighetene ønsket å unngå nedgang i aktiviteten og å få en bedre oversikt over totale reserver sør for Stad.

Friggfeltet ble bygget ut i flere faser. Fase 1 var klar da den britiske delen av feltet ble åpnet i september 1977. I Fase 2 ble de norske plattformene DP2 (Drilling Platform 2) og TCP2 (Treatment Compression Platform 2) installert.

I 1979 kom en ny oljekrise som følge av revolusjonen i Iran. Sjahen ble styrtet og Khomeini kom til makten.

I 1979 kom det en ny skatteavtale mellom Storbritannia og Norge som blant annet regulerte forholdene for norske arbeidstakere som arbeidet på britisk sektor. Denne avtalen fikk direkte betydning for de ansatte på Frigg.

Et svært kraftig smell hørtes over hele Frigg-komplekset i halv firetiden den 7. september 1979. En gasslekkasje utløste alarmen på TCP2. Døra på mottakersluse - Pig reciver - CM2 i rørledningssystemet på linja fra DP2 plattformen var blitt sprengt i stykker av gasstrømmen.

13. desember 1979 drev en 10.000 tonns Hereema lekter mot Friggfeltet.

Fagforeningen i landorganisasjonen ble opprettet som et svar på EANOF, husforeningen for offshoreansatte. Formålet var å organisere lokalt ansatte i EAN onshore for å ivareta og fremme økonomiske, faglige, kulturelle og miljømessige interesser og arbeide for samhold og godt tillitsfullt forhold til bedriften.

Elf hadde flyttet inn i nye lokaler i Dusavika i 1975. Ettersom byggingen av Frigg skred frem, og åpningen av feltet nærmet seg, ble organisasjonen stadig større, og det ble behov for nye lokaler. Arealene vest for den eksisterende bygningen ble kjøpt, og Elf planla et påbygg i hver ende av kontorbygningen.

Radiorommet på Frigg fikk melding fra Rogaland Radio klokken 17:30 den 7. mai 1981 om en skadet mann i en fiskebåt. Mannskapet på Bell 212, Arne Bråten, Odd Myrvang og Steinar Vestrheim gjorde seg klare til redningsaksjon.

Våren 1974 oppdaget Elf Nordøst Frigg da boreriggen "Deepsea Driller" fant en 60 meter tykk gasslomme, 920 meter under havbunnen.

Etter hvert som gassen fra Frigg reservoaret ble produsert, ville trykket falle. British Gas Corporation hadde krav på å få levert gassen med et konstant trykk, og derfor måtte det installeres utstyr på Frigg som kunne holde trykket ved like i gassrørledningen. Dette var Fase 3 i feltets utvikling.

Da Elf åpnet sitt kontor i Harstad i juni 1982, var selskapet blant de første oljeselskap til å etablere seg i Nord-Norge, med egen utforskningsavdeling. Kontoret i Harstad åpnet i forkant av åttende konsesjonsrunde i 1983. Bakgrunnen for Elfs etablering var et ønske om å være til stede i Nord-Norge, i et område med nye muligheter for petroleumsindustrien.

I 1983 ble 40 blokker utlyst både i Nordsjøen, på Haltenbanken og på Tromsøflaket.

Det ble installert moduler på plattformen TCP2 (TCP2 Extension) som skulle gjøre det mulig å ta i mot og behandle gass fra Odinfeltet og Nordøst Frigg.

De første kvinnene på Frigg ble ansatt i 1977. Den neste milepælen for kvinner offshore var da Anne Grete Ellingsen, 18. januar 1983, startet jobben som plattformsjef på Frigg DP2. Hun var den første kvinne i verden i en slik stilling.

Odinfeltet ble regnet som marginalt, og det ble derfor lagt vekt på rimelige tekniske løsninger.

Den 5. november 1983 kl. 4 om natten skjedde den verste dykkerulykken i norsk historie om bord på borefartøyet "Byford Dolphin". Ulykken kostet fem mennesker livet og en ble hardt skadet.

Den 8. desember 1983 startet produksjonen fra de første tre brønnene på Nordøst Frigg. En måned senere, den 10. januar 1984, kunne olje- og energiminister Kåre Kristiansen trykke på knappen i kontrollrommet på QP og innviet Nordøst Frigg.

Frigg har gjennom alle år vært en stabil leverandør av naturgass til Storbritannia.

Anna Marie Sæ og Jorunn Oltedal begynte som de første kvinner som operatør på TP1.

Odinfeltet ble regnet som marginalt, og det ble derfor lagt vekt på rimelige tekniske løsninger

En prosjektgruppe ble oppnevnt i 1985 for å vurdere muligheten for å gjøre en omlegging av utvinningen fra Friggreservoaret. Prosjektet ble gitt navnet "Friggs fremtid".

Heimdalplattformen var den største stålstrukturen på norsk kontinentalsokkel da den startet produksjonen 13. desember 1985. Feltet er bygd ut med en integrert bore-, produksjons- og boliginnretning med stålunderstell. I løpet av sommeren 1985 ble det lagt en rørledning for transport av kondensat mellom Heimdal og Braefeltet på britisk side. Elf var operatør for feltet, et operatørskap som etter hvert ble overført til Norsk Hydro.

Feltet er oppkalt etter den norrøne guden Heimdall.

Den høye oljeprisen på begynnelsen av 1980-tallet gjorde at nye felter ble bygd ut på norsk sokkel. Det gjaldt for de fleste oljeproduserende land at de eksporterte så mye de kunne mens prisene var høye.

Under tariffoppgjøret 1986 ble gassen til Storbritannia stanset for første og siste gang på grunn av konflikt. Tariffavtalene for både boring, catering og operatører skulle forhandles. Alle de tre tariffavtalene gikk ut 1. april og i første møte mellom fagforeningene og arbeidsgiverne viste begge parter forhandlingsvilje.

Elf Aquitaine Norge oppdaget sitt første oljefelt høsten 1987 ca 32 km sørøst for Friggfeltet.

Frøy er ifølge norrøn mytologi fruktbarhetsgud, opprinnelig av vaneslekt. Vanene var gudene for grøde, fruktbarhet og kjærlighet.

Alwyn North ble senter for Alwynområdet og forsyner de andre med elektrisitet og vann.

Forskningsprosjektet Skuld ble satt i gang i 1980 som et forsøk på å bevise at det var mulig å fjernstyre undervannsinstallasjoner på avstander på over 20 km, i tillegg til å utvikle et totalt dykkerløst system. Dette var teknologisk nybrottsarbeid.

Øst Friggfeltet ble bygget ut på bakgrunn av resultatene fra Skuld-prosjektet. Feltet ble det første feltet i Nordsjøen som ble bygget ut helt dykkerløst. Både bunnrammene, manifolderen og rørsystemet ble montert uten dykkere. Det ble heller aldri brukt dykkere under produksjonen. All vedlikehold av installasjonene skjedde fra overflaten.

De franske oljeselskapene Coparex og Eurafrep fusjonerte med Elf. Elf sin eierandel i Ekofisk økte dermed fra 7,594 prosent i 1988 til 8,449 prosent i 1990.

I 1990 gjorde ny boreteknologi det mulig å nå hele feltet fra bare en boreplattform.

2. januar 1991 skiftet TOTAL Marine Norsk AS navn til TOTAL Norge AS (TN) for å gi en klar og mer veldefinert profil utad.

Klokken 09:39 den 10. november 1992 gikk alarmen på kontrollrommet på Frigg: "Det brenner i det ene skaftet på TCP2". Det gikk umiddelbart ut varsel om at besetningen skulle forlate plattformen og 70 arbeiderne forlot TCP2 over gangbroer via TP1 til boligplattformen QP.

Etter snaut ti års drift var det slutt for det første ubemannede feltet på norsk sokkel.

Tre produksjonsbrønner på Lille-Frigg ble boret av boreriggen Mærsk Jutlander fra februar 1992 til november 1993. Den første produksjonsbrønnen, 25/2-C-1 H, fant reservoaret 71 meter dypere enn antatt. Grunnen til dette var en forkastningssone. Et nytt løp ble derfor boret lenger vest der en traff reservoaret på 3614 meter under boredekket. De neste to brønnene fant reservoaret på 3604 meter.

Odinfeltet ble stengt ned den 1. august 1994 etter mer enn ti års produksjon.

Frøy var det første oljefeltet Elf var operatør for på norsk sokkel. Ordinær produksjon startet 15. mai 1995.

Installasjonene på Nordøst Frigg ble fjernet sommeren 1996. I 1995 fattet Stortinget beslutningen om fjerning av installasjonene på Nordøst Frigg og videre disponering av dem. Dette var første gang en installasjon på sokkelen skulle fjernes og resirkuleres. Stortinget ønsket størst mulig gjenbruk av installasjonen. Hensynet til miljøet var i fokus.

Aker Maritime var hovedkontraktør for fjerningen av Odin-plattformen.

På begynnelsen av 1990-tallet var det klart at lønnsomheten i produksjonen fra Frigg gikk nedover. Tidspunktet for nedstengning av hele feltet ville bare ligge få år fram i tid dersom driftskostnadene ikke ble redusert.

Øst Frigg ble stengt ned den 22. desember 1997 etter ni års produksjon. Da hadde feltet produsert 9,2 milliarder Sm3 gass og 100.000 Sm3 kondensat. De fem produksjonsbrønnene ble plugget i løpet av første halvår 1999.

Operatørskapet for Heimdalfeltet ble overført til Norsk Hydro fra 1. januar 1998.

Gassmarkedet i Storbritannia ble liberalisert i årene fra 1996 til 1998, og det ble organisert et spot-marked. Et spot-marked er et marked der kontrakter er relativt kortvarige, og trer i kraft umiddelbart. Flere kjøpere kan by mot hverandre.

I 1999 ble det inngått en kontrakt med Aker om vedlikehold av Frigg i den siste fasen.

Produksjonen på Lille-Frigg ble avsluttet 25. mars 1999.

Svingningene i oljeprisen er et ubønnhørlig barometer med stor innvirkning på aktiviteten i oljebransjen. Etter en kortvarig topp under Kuwait-krigen i 1991, holdt oljeprisen seg stabilt på 15 til 17 dollar fatet gjennom store deler av 1990-tallet.

Den norske rørledningen fra Frigg til St Fergus i Skottland ble fra 2001 en del av gasstransportsystemet Vesterled, som i tillegg til den norske Friggrørledningen består av en forgrening til Heimdal. Betegnelsen Frigg Norwegian Pipeline (FNP) opphørte dermed å eksistere. Den norske andelen av terminalen i St Fergus ble innlemmet i Vesterled-systemet.

Produksjonen fra to av feltets brønner stanset allerede i 1998. En avviklingsplan for Frøy ble utarbeidet av Elf høsten 1999, og produksjonen ble stengt ned for godt 5. mars 2001 etter seks års produksjon. Da hadde feltet produsert 5,6 millioner Sm3 olje, 1,7 milliarder Sm3 gass og 0,1 millioner Sm3 kondensat.

Avslutningsplanen for Frigg ble overlevert britiske og norske myndigheter i november 2001.

Total E&P NORGE AS ble fra mai 2003 det nye offisielle navnet på fusjonen mellom Total, Elf og Fina i Norge. E&P står for "Exploration & Production".

Produksjonen på Frigg ble stengt ned presis kl. 7.00 den 26. oktober 2004.

Etter nedstengningen i 2004 startet fjerningen av installasjonene på Friggfeltet. Prosjektet ble gjennomført innen utgangen av 2012.